Skriftlig spørsmål fra Anne Margrethe Larsen (V) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:156 (2005-2006)
Innlevert: 22.11.2005
Sendt: 23.11.2005
Besvart: 30.11.2005 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Anne Margrethe Larsen (V)

Spørsmål

Anne Margrethe Larsen (V): Det vises til den omtalte "Roja-saken", hvor en ung kvinne trues med steining for å ha rømt fra et planlagt tvangsekteskap.
Hva vil Regjeringen gjøre for å styrke innsatsen for kvinners rettigheter i Afghanistan, og hvordan kan dette ev. skje i samarbeid med lokale og internasjonale hjelpeorganisasjoner?

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Forholdene for menneskerettighetene i Afghanistan generelt og situasjonen i landet for kvinners rettigheter spesielt er fortsatt alvorlig. Historien om "Roja", som blant annet avisen Vårt Land har brakt, er dessverre ikke enestående. Regjeringen følger denne situasjonen nøye og jeg vil derfor redegjøre nærmere for Norges arbeid. For øvrig viser jeg til redegjørelsen i Stortinget av 9. november i år der jeg også omtalte situasjonen i Afghanistan.

Afghanistan har undertegnet FN-konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner uten å ta reservasjoner, i motsetning til hva mange andre muslimske land har gjort. I den forbindelse har Norge gitt et stående tilbud om assistanse til gjennomføringen av denne konvensjonen.

I FNs menneskerettighetskommisjon har vi i våre innlegg om kvinners rettigheter tatt opp problemstillingen knyttet til tvangsekteskap generelt, og behovet for et velfungerende rettssystem i Afghanistan spesielt. Også i FNs generalforsamling har både situasjonen i Afghanistan og vold mot kvinner vært en del av dagsordenen som vi har støttet i innlegg og resolusjoner.

Norge støtter økonomisk den uavhengige afghanske menneskerettighetskommisjonen (AIHRC) som ble etablert i 2002. Kommisjonen er forankret i grunnloven og den har lokale kontorer i de største byene. AIHRC samarbeider tett med FN i Afghanistan (UNAMA) og har en viktig funksjon når det gjelder kartlegging av menneskerettighetsbrudd og menneskerettighetsopplæring overfor befolkningen. AIHRC øver ikke minst påtrykk overfor afghanske myndigheter om å ivareta landets internasjonale forpliktelser når det gjelder kvinners rettigheter.

I den aktuelle "Roja-saken" har lederen i AIHRC, den tidligere kvinneministeren Sima Simar, gitt sin støtte. Den norske regjeringen bidrar til at denne kommisjonen kan fortsette å være uavhengig, profesjonell og effektiv.

Norge er en pådriver for at kvinneperspektivet blir en integrert del av opplæringen som gis afghanske tjenestemenn innenfor politi- og rettssystemet. Norske politiinstruktører som er utplassert ved politiakademiet i Kabul fokuserer spesielt på opplæring innen menneskerettigheter, administrasjon og ledelse av kvinner i politiet. I mai i år ble det åpnet en kvinneforlegning ved politiakademiet.

Krisesentrene er viktige institusjoner for å gi kvinnene økt trygghet overfor lokale maktgrupperinger, og "Roja" har søkt tilflukt ved et slikt krisesenter i Kabul. Norge gir årlig støtte til et psykososialt krisesenter i Kabul gjennom Kirkens Nødhjelp. Et tilsvarende krisesenter er under etablering i Herat, også her med norsk støtte. Fra norsk side har vi i en årrekke bidratt med midler til nødhjelpstiltak i Afghanistan med et spesielt fokus på kvinnenes situasjon.

Det er liten tvil om at tradisjonelle oppfatninger ofte står i veien for at kvinners muligheter skal være lik mannens. Men vilkårlig vold mot kvinner i det afghanske lokalsamfunnet kan ikke bare tilskrives landets kulturelle egenart og lokale rettsstrukturer. En ustabil sikkerhetssituasjon, makten til regionale krigsherrer og manglende lov og orden er av vel så stor betydning for kvinners trygghet - og for deres muligheter til å delta i samfunnet.

Innsatsen for å bedre menneskerettighetssituasjonen for afghanske kvinner, må med andre ord ses i sammenheng med det arbeidet som gjøres for å skape et fredelig og demokratisk Afghanistan. Den norske støtten skal bidra til fred og den skal bidra til å utvikle en stabil styreform basert på demokratiske prinsipper og respekt for menneskerettighetene. Samtidig vil jeg understreke betydningen av afghansk eierskap og ledelse i utviklingen av deres eget land.

Det er også viktig å erkjenne at det har skjedd en bedring i situasjonen for kvinnene i Afghanistan etter Taliban-regimets fall høsten 2001. Jenter har igjen rett til skolegang og kvinner kan arbeide. Den afghanske konstitusjonen fra januar 2004 garanterer, formelt sett, like rettigheter og plikter for kvinner og menn.

Jeg vil også legge til at kvinners aktive deltakelse i høstens parlaments- og provinsvalg var særlig oppmuntrende. At det nye parlamentets underhus består av 68 kvinner av i alt 249 representanter, gir kvinnene en historisk mulighet til å spille en politisk rolle i afghansk politikk.

Men det er naturligvis fortsatt betydelige utfordringer. Fra norsk side skal vi være klare og tydelige i dialogen med afghanske myndigheter på at menneskerettighetsovergrep er uakseptabelt. Vi vil fortsette å støtte opp om menneskerettighetskommisjonen og myndighetenes arbeid for å sikre afghanske kvinners rettigheter. Kvinner skal få mulighet til å delta mer aktivt i den politiske, økonomiske og sosiale utviklingen av landet.

Det er derfor en hovedmålsetting i norsk utenrikspolitikk å opprettholde et langsiktig og bredt internasjonalt engasjement i Afghanistan.