Skriftlig spørsmål fra Ib Thomsen (FrP) til likestillings- og forbrukerministeren

Dokument nr. 15:174 (2005-2006)
Innlevert: 25.11.2005
Sendt: 25.11.2005
Besvart: 05.12.2005 av likestillings- og forbrukerminister Karita Bekkemellem

Ib Thomsen (FrP)

Spørsmål

Ib Thomsen (FrP): Hva vil statsråden gjøre med det store antall barn og ungdom som har rømt fra hjem og institusjoner, for eksempel ved å styrke foreldres muligheter til å gjennomføre tiltak?

Begrunnelse

Det er mange barn under 18 år som er på rømmen, fra hjem eller barnevernsinstitusjoner i Norge. Medbestemmelsesretten i barnevernloven benyttes av mange unge mellom 15 og 18 år til å unndra seg omsorg fra foreldre eller barnevern. Det kan virke som at ingen tar eller har ansvaret når barn og ungdom er meldt rømt fra hjem og institusjoner eller for å evaluere strakstiltak.
Det er viktig å belyse omfanget av hvor mange barn under 18 år som er på rømmen i Norge. Mange foreldre er i en fortvilet situasjon med barn og ungdom, som har vært på rømmen i månedsvis. Rømningsproblematikken synes å ha et omfang som ingen ennå på landsbasis har helt oversikt over. Og som også oppleves vanskelig å sette tall på, blant annet fordi det er forskjellig praksis på å føre rømningsstatistikker hos de forskjellige barnevernsvaktene. Medbestemmelsesretten kan være et hinder som gjør at barn og unge kan være med på å bestemme tiltak som er til skade for seg selv, og at andre kan være til skade for dem. Utfordringen er når barn og ungdommen velger å ikke delta i behandlingstiltak som er foreslått av foresatte i samarbeid med barnevernet, og rømmer fra hjemmet eller behandlingstiltak uten å ha kommet frem til andre bo- og omsorgsalternativer. Det kan være behov å endre barnevernloven på dette punktet, så foreldre og barn ikke kommer i en slik fortvilet situasjon i fremtiden.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Barne- og familiedepartementet har ikke oversikt over antallet barn og unge som har rømt fra hjem og barneverninstitusjoner, men jeg er enig med representanten Ib Thomsen i at det er viktig å forebygge at dette skjer. Barn som rømmer fra barneverninstitusjoner vil alltid bli ettersøkt enten av politiet eller barneverntjenesten. Om de vil bli tilbakeført til den samme institusjonen vil nok variere. Barnets beste må i slike situasjoner være utslagsgivende. Fordi barna er så forskjellige og årsaken til institusjonsplasseringen varierer, er det vanskelig å lage et felles regelverk for å forhindre rømning.

Jeg ønsker likevel å presisere at selv om jeg er enig med representanten Thomsen i at det er svært uheldig for barnet/ungdommen å unndra seg behandlingstiltak gjennom rømning, så anser jeg det ikke som noen løsning å frata barn og unge deres medbestemmelsesrett, eller at tvang skal være den primære tilnærmingsmåten overfor denne gruppen. Det beste utgangspunktet skapes gjennom tiltak som barn og unge frivillig deltar i. Det gir som oftest best grunnlag for atferdsendring. Men av og til er ikke dette tilstrekkelig, og da har samfunnet både en rett og en plikt til å vurdere tvangstiltak.

Tvangstiltak kan imidlertid bare benyttes når barnets situasjon er alvorlig. Etter barnevernloven § 4-24 kan det treffes vedtak om tvangstiltak overfor barn som har alvorlige atferdsvansker. Er vilkårene i loven oppfylt, kan barnet plasseres og tilbakeholdes i institusjon mot barnets og eventuelt også foreldrenes vilje. Barnet kan plasseres for undersøkelse, observasjon og korttidsbehandling i inntil fire uker med mulighet til forlengelse i ytterligere fire uker. Har barnet behov for mer langvarig behandling kan det treffes vedtak om plassering for inntil tolv måneder, med mulighet til forlengelse i inntil ytterligere tolv måneder. Et tilleggsvilkår for å treffe vedtak om tvangsplassering er at den aktuelle institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen. Etter barnevernloven § 4-1 er det hensynet til barnets beste som skal være avgjørende for valg av tiltak. Det kan derfor ikke iverksettes tvangstiltak dersom andre tiltak vurderes å være bedre for barnet. Det kan heller ikke treffes vedtak om tvangstiltak dersom barnets situasjon kan avhjelpes ved frivillige tiltak.

Tvangstiltak etter barnevernloven § 4-24 er svært inngripende, og vilkårene for slike tiltak er derfor av rettssikkerhetshensyn strenge.

Det er fylkesnemnda som har myndighet til å treffe vedtak om tvangsplassering etter § 4-24, men fordi et barn eller en ungdom kan være i en så kritisk situasjon at vedkommende kan bli skadelidende om ikke noe gjøres umiddelbart, gir barnevernloven hjemmel til å treffe midlertidige vedtak i akuttsituasjoner. I disse tilfellene gir loven anvisning på en enklere saksbehandling ved at vedtaket kan treffes av barneverntjenestens leder eller av påtalemyndigheten og iverksettes umiddelbart.

Dersom et barn rømmer etter å ha blitt plassert i fosterhjem eller på institusjon etter et tvangsvedtak etter barnevernloven, kan leder av barnevernadministrasjonen, dersom det finnes påkrevd, kreve bistand av politiet etter barnevernloven § 6-8 til å hente inn barnet.

Andre enn barnevernadministrasjonens leder, herunder barnevernvakten, institusjoner eller fosterhjem, kan henvende seg til politiet og melde fra om at et barn er forsvunnet/rømt. Det vil da være opp til politiet å avgjøre om og på hvilken måte bistand skal gis etter en konkret vurdering av den enkelte sak.

Departementet har i forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon gitt detaljerte regler om tilbakeføring ved rømming, herunder hvilke varslingsrutiner som skal følges og om politibistand.

Det er heller ikke vanskelig å forstå foreldrenes fortvilelse når et barn rømmer hjemmefra og derved unndrar seg et eventuelt påbegynt og høyst nødvendig behandlingsopplegg. Jeg vil anta at foreldrene i slike tilfeller melder rømningen til politiet. Jeg kan imidlertid ikke se hvordan man gjennom endringer i barnevernloven skulle kunne forhindre slik rømning. Jeg viser likevel til at departementet har på høring et forslag om å endre barnevernloven § 4-4 fjerde ledd dit hen at foreldrestøttende tiltak som har som formål å redusere alvorlige atferdsvansker hos ungdom skal kunne gjennomføres uten samtykke fra barnet selv. Et særlig aktuelt eksempel på et slikt tiltak er behandlingsmetoden MST, som er et hjemme- og familiebasert behandlingstilbud til ungdom med ulike typer atferdsvansker.

Etter gjeldende rett kan dette behandlingstilbudet bare iverksettes dersom ungdommen selv samtykker. Barne- og familiedepartementet mener imidlertid at det i noen tilfeller kan være både riktig og nødvendig å gjennomføre denne type tiltak selv om barnet motsetter seg det. Derved vil man også styrke foreldrenes muligheter til å gjennomføre tiltaket.