Torbjørn Hansen (H): Hva er grunnlaget for Fiskeri- og kystdepartementets påstand om at forslaget til nye eierbegrensninger i havbruksnæringen tilfredsstiller næringens behov for omstilling og konkurranseevne, og vil Regjeringen revurdere sitt standpunkt basert på de tungtveiende innvendinger som er kommet?
Begrunnelse
Fiskeri- og kystdepartementet sendte 2. desember 2005 ut på høring forslag om senking av taket for eierskap i havbruksnæringen. Fiskeridirektoratet fikk samtidig instruks om å praktisere den foreslåtte, nye grensen frem til forskriftsendringen er vedtatt.
I høringen påstår departementet at forslaget tilfredsstiller næringens behov for omstilling og konkurranseevne. Påstanden er ikke begrunnet. Begrunnelsen for det nye eiertaket er et ønske om større politisk kontroll med endringer i markedet som kan føre til større eierkonstellasjoner. Konkurransetilsynet viser i høringsuttalelse av 12. desember til at salg av fiskeprodukter inngår i internasjonale marked, og at norsk oppdrettsnæring således konkurrerer med utenlandske aktører om å selge sine produkter. Dersom den norske oppdrettsnæringen skal være levedyktig, er det en nødvendig forutsetning at produksjonsressursene utnyttes effektivt. Dette sikres blant annet ved å ikke legge unødige strukturelle begrensninger på næringen. Tilsynet mener videre at strenge eierskapsbegrensninger kan hindre oppkjøp som ville være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Konkurransetilsynet stiller seg derfor kritisk til de foreslåtte endringene.
Tilsynet innvender også at det er uklart hvilke kriterier som skal være oppfylt for at Fiskeridirektoratet ikke skal kunne gi tillatelse til erverv.
I Dagens Næringsliv 12. desember uttaler også leder av FHL Havbruk, Atle Eide, at eierskapsbegrensningene er ekstra uheldig på grunn av at norske selskaper er dominerende aktører med andeler på mer enn 25 pst. i både Chile, Skottland og Nord-Amerika. Professor Asche ved Universitetet i Stavanger innvender i samme oppslag at forslaget i verste fall kan lukke døren for å skape en matvareindustri av laksenæringen og bygge store enheter som kan matche de store internasjonale matvarekjedene.
Den norske oppdrettsnæringen er fragmentert med mer enn 200 aktører. Forslaget om å begrense størrelsen på aktørene i Norge vil kunne føre til at aktører med vekstpotensial ekspanderer sterkere i internasjonale markeder som ikke har slike politiske restriksjoner på eierskap. Politiske restriksjoner og begrensninger kan således gjøre det mer attraktivt på sikt å legge hovedkontor til markeder som ønsker å tiltrekke seg større foretak i denne næringen. Det kan også hevdes at det er både defensiv og passiv næringspolitikk å hindre norske bedrifter i å bli slagkraftige når dette skjer innenfor rammer som sunn konkurranse.