Svar
Terje Riis-Johansen: I samfunn som er så komplekse som vårt, har mange lover og forskrifter betydning for alle nordmenn uansett hvilke yrker de arbeider i. Reglene er fastsatt for å ivareta ulike viktige samfunnsmessige mål, dels til vern om den enkeltes interesser, dels for å sikre fellesskapet. Hvilke regler som har betydning, vil variere med den aktiviteten vedkommende utøver. Det er derfor umulig å stille opp en bestemt liste som er felles for alle aktører i landbruket.
Jeg kan likevel nevne noen regler som jeg anser som de viktigste hovedgruppene av regler:
1. Aktørene i landbruksnæringen er selvstendige næringsdrivende, og en ikke ubetydelig andel av de reglene aktørene i landbruket må forholde seg til er derfor knyttet til regnskap, skatt og merverdiavgift. For aktører som har ansatte, øker omfanget av slike regler, og de må dessuten forholde seg til regler om arbeidsmiljø. I de senere årene har også flere aktører valgt å gjennomføre ulike former for driftssamarbeid. Dermed får avtalen mellom aktørene avgjørende betydning for hvilke regler som er aktuelle.
2. Eiendommen er en av de viktige innsatsfaktorene ved landbruksvirksomhet, og mange sentrale regler gjelder avtaler og rettigheter knyttet til eierforhold og drift av eiendommen. Eksempler på slike regler av privatrettslig karakter er odelsloven, servituttloven, gjerde- og beitelovgivningen og forpaktingsloven. Slike regler kan imidlertid også være begrunnet ut fra mer offentligrettslige hensyn slik som plan- og bygningsloven, konsesjonsloven, jordloven og skogbruksloven. Til denne gruppen lovgivning hører også regler som tar sikte på vern mot forurensing og vern om miljøet.
3. En rekke regler er bare aktuelle dersom aktøren driver visse former for virksomhet. Eksempler på dette er utleie av festetomter, landbruksdrift i kombinasjon med grønn omsorg, videreforedling av landbruksprodukter, dyrehold eller andre spesialproduksjoner. Det knyttes ulike regler av ulikt omfang til disse virksomhetene; regler om veterinære forhold, helse, eller kvoter for drift. Andre regler er mer fremtredende i enkelte strøk, f.eks. reglene om motorferdsel i utmark, eller reindriftsloven.
4. Mange aktører i landbruket har også en mulighet til å motta tilskudd av ulike slag. Dette kan gjelde tilskudd som bygger på jordbruksavtalen, men også tilskudd til verna bygninger o.l. Tilskuddsreglene bygger på at aktøren frivillig ønsker å motta støtten.
Etter min mening må naturligvis aktørene i landbruksnæringen forholde seg til disse gruppene av regler, og det er mitt inntrykk at de gjør det.
Samtidig er det ønskelig å ha et våkent øye for hvilke regler som særlig hemmer virksomhet og nyskaping, og vurdere konsekvensene av dem i forhold til behovet for regelen. De sittende regjeringer har over mange år arbeidet for å redusere mengden av regelverk slik at vi ikke har regler som virker unødig hemmende for næringsutøvere. I Soria Moria-erklæringen er det lagt opp til å føre dette arbeidet videre, idet Regjeringen vil fortsette arbeidet med å redusere antall skjemaer, korte ned behandlingstiden og forenkle saksbehandlingsrutiner for å sikre et enklere Norge. Jeg ønsker å være særlig oppmerksom på landbruksaktørene i forbindelse med det arbeidet som her skal gjennomføres.