Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:427 (2005-2006)
Innlevert: 02.02.2006
Sendt: 03.02.2006
Besvart: 10.02.2006 av finansminister Kristin Halvorsen

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Endringen i merverdiavgiftsloven § 5b annet ledd, fra 1. mars, vil føre til en fordyring av tannhelsetjenester og enkelte legetjenester. De økte kostnadene vil måtte belastes pasienten, og dette kan føre til at større praksiser med større tilgjengelighet, bredere fagmiljø og mulighet for å gi assistenter praktisk erfaring, forsvinner.
Synes ikke finansministeren at hensynet til likebehandling taler for at alle praksiser unntas fra merverdiavgift og at dette avgrenses mot ren utleie, og hvordan ser hun for seg at grensen eventuelt trekkes opp?

Begrunnelse

Fra 1. mars skal lovendringer i merverdiavgiftsloven § 5b annet ledd nytt fjerde, femte og sjette punktum tre i kraft. Disse gjør at lege-/tannlegevirksomheter klassifisert som små unntas fra merverdiavgiftsplikt, mens store virksomheter blir pliktig. I tillegg rammes fysioterapeuter, veterinærer og kiropraktorer som drives etter samme prinsipper. Den økte avgiften kan komme til å prise dem ut av markedet.
Hvor skillet mellom små og store praksiser skal gå, er i liten grad avklart. En befaring hos Norges største tannlegepraksiser vil dessuten avdekke at selv de største praksisene ikke er veldig store.
Frem til nå har alle lege-/tannlegevirksomheter vært unntatt fra merverdiavgift som følge av at Finansdepartementet innvilget midlertidig fritak i 2003.
Bakgrunnen for det nåværende fritaket er at når slike virksomheter er organisert som flere selvstendige rettsubjekter vil det oppstå merverdiavgiftsplikt når varer og tjenester som ikke er helsetjenester blir omsatt mellom disse.
Det vanlige er at en praktiserende tannlege, som gjerne også eier lokaler, leier ut disse med tilhørende utstyr og administrative tjenester til andre praktiserende tannleger. På denne måten skapes et godt fagmiljø og lettere tilgang til praktisk erfaring for nyutdannede, samt at den økonomiske terskelen for å komme i virksomhet blir lavere.
En slik organisering er hensiktsmessig også med hensyn på å unngå driftsavbrudd ved svangerskap og sykdom, den legger til rette for utdannelsespermisjoner og en fleksibel arbeidsdag, samt bedre utnyttelse av meget kostbart utstyr.
Dersom den forestående lovbestemmelsen praktiseres strengt vil dette innebære at legen/tannlegen som leier ut til andre kolleger må registrere seg som merverdiavgiftspliktig, og beregne utgående merverdiavgift på vederlaget. Dette vil klart bli et fordyrende element for kunden, og følgelig en konkurransevridning i favør av mindre praksiser. De større praksisene har også større tilgjengelighet med utvidete åpningstider og vakt i ferier og er følgelig et verdsatt tilbud både for pasienter med behov for akutthjelp og blant kolleger som får avlastning ved ferieavvikling. Spørsmålet blir om de større praksisene vil overleve denne endringen i en tøff bransje der marginene er små.
Jeg forstår at en ønsker å avgrense lovverket mot ren utleievirksomhet, men ønsker med spørsmålet å bidra til at denne grensen trekkes på riktig sted, slik at tannhelsetjenester ikke blir dyrere for forbruker og bransjen får problemer. Dette er ingen tjent med. Det ønskes derfor besvart hvordan Departementet ser for seg at avgrensningen foretas.
I Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) skriver departementet at den hovedsakelige delen av utleiers omsetning må komme fra avgiftsfri omsetning av helsetjenester.
Det ønskes belyst om det med dette menes mer enn 50 pst. av omsetningen, eller eventuelt hva departementet definerer som stor virksomhet.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Den lovendring som representanten her viser til, har sin bakgrunn i Dokument nr. 8:95 (2002-2003). Det vises til dette forslaget, samt til Innst. S. nr. 211. Det er på denne bakgrunn departementet, i samarbeid med Skattedirektoratet, har utformet det aktuelle merverdiavgiftsunntaket, som komiteen sluttet seg til i Innst. O. nr. 1 (2005-2006).

Som det vises til, omfatter ikke dette unntaket bare tannlegepraksiser, men også legepraksiser og andre selvstendig næringsdrivende helsepersonell som organiserer sin virksomhet på tilsvarende måte. Jeg vil imidlertid i den forbindelse gjøre oppmerksom på at veterinærer ikke omfattes av dette unntaket. I motsetning til de andre tjenesteområdene er veterinærtjenester merverdiavgiftspliktige tjenester.

Jeg er enig i at de omtalte måter å organisere helsevirksomheter på er både praktisk og hensiktsmessig. Det er nettopp derfor et slikt særskilt unntak er blitt fremmet. Samtidig har det vært de små virksomhetene, der også praksiseier selv benytter utstyret og utfører storparten av det administrative arbeidet, som særordningen først og fremst har hatt til hensikt å omfatte. Det er spesielt for slike mindre virksomheter at det er blitt ansett som lite hensiktsmessig å måtte inn i merverdiavgiftssystemet, fordi en marginal del av virksomheten er avgiftspliktig. Disse virksomhetene antas å få uforholdsmessig mye merarbeid med å skille ut den avgiftspliktige delen av virksomheten. Der utleievirksomheten drives på en mer profesjonell og forretningsmessig måte, vil disse hensynene ikke gjøre seg like sterkt gjeldende.

Som det framgår av Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte- og avgiftsopplegget 2006 - lovendringer kapittel 25.3.6, fant imidlertid departementet det vanskelig å sette en eksakt grense for hva som er å anse som en mindre praksis. Det ble derfor satt som vilkår at utleier også selv må yte helsetjenester til pasienter i praksisen, og at dette må utgjøre den hovedsakelige delen av utleiers omsetning, sammenlignet med den avgiftspliktige omsetning som utleier har (og ikke den totale utleievirksomheten). For selvstendig næringsdrivende helsepersonell som driver sin virksomhet i kontorfelleskap, og oppretter et felles driftsselskap, er det stilt krav om at eierne av driftsselskapet yter helsetjenester i virksomheten. I begge tilfeller forutsettes det dessuten moderate påslag på utleiebeløpene.

Tannlegeforeningen har reist enkelte spørsmål vedrørende den nærmere avgrensing av unntaket. Skattedirektoratet vil i dialog med foreningen gå gjennom dette. Om nødvendig vil departementet også bidra.

Avslutningsvis vil jeg få bemerke at selv om utleier i slike tilfeller ikke blir merverdiavgiftspliktig for sin utleievirksomhet, vil det likevel ligge merverdiavgiftskostnader i det leiebeløp som betales. Den manglende fradragsrett for inngående avgift som et unntak innebærer, gjør at virksomheten ikke får "løftet av" merverdiavgiften på sine anskaffelser. Eksempelvis for tannleger som bruker dyrt og avansert utstyr i sin virksomhet, vil den manglende fradragsretten utgjøre et betydelig kostnadselement som på vanlig måte må dekkes inn i prisen på helsetjenesten, slik som tilfellet er i dag. Når det gjelder virksomhet som må registrere seg for sin utleievirksomhet, vil disse ha fradragsrett på alle anskaffelser til denne virksomheten. Merkostnadene vil da avhenge av det påslag som tas i denne virksomheten, og dette vil igjen avgjøre i hvilken grad prisen på helsetjenesten påvirkes.