Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:558 (2005-2006) Innlevert: 07.03.2006 Sendt: 07.03.2006 Besvart: 15.03.2006 av finansminister Kristin Halvorsen
Ulf Isak Leirstein (FrP): Det blir stadig hevdet at oljepengebruk skaper press i økonomien. Dette burde da også gjelde bruk av bistandspenger i u-land som har stor inflasjon. Hvordan vurderer finansministeren risikoen for at bistand kan føre til press i økonomiene i mottakerland, og dermed eventuelt skape arbeidsledighet, svekket konkurranseevne, gjeldskriser m.m, og hva gjør Regjeringen for å analysere bistandens virkning på mottakerlandenes økonomi?
Kristin Halvorsen: De norske samarbeidslandene er kjennetegnet ved utbredt fattigdom, høy arbeidsledighet og mangel på kapital. På tross av reformer i skattesystemene finansierer skatteinngangen bare om lag halvparten av de offentlige utgiftene og investeringene. Disse landene er derfor helt avhengig av bistandsmidler i form av tilskudd og lån for å kunne finansiere offentlige utdannings- og helsetjenester og investeringer i bl.a. infrastruktur. Bistandsmidler tilfører landet kapital som bidrar til å redusere det innenlandske rentenivået. Dette er viktig for at det lokale næringslivet skal kunne utnytte ledige arbeidskraftsressurser. Bistand til utviklingslandene er helt nødvendig for å redusere fattigdommen og øke verdiskapingen. På samme måte som bruk av oljepenger kan skape press i norsk økonomi, kan imidlertid bistandsmidler i noen tilfeller bidra til å skape press i deler av mottakerlandets økonomi. Faren for dette er imidlertid begrenset da de norske samarbeidslandene preges av høy arbeidsledighet og betydelig undersysselsetting. De norske samarbeidslandene har gjennomgått store omstillinger de senere år. Det er gjennomført omfattende tiltak for å begrense veksten i offentlige utgifter, for å bedre rammebetingelsene for det lokale næringslivet mv. Tiltakene har vært støttet av Det internasjonale valutafondet (IMF), multilaterale bistandsaktører og bilaterale givere, herunder Norge. Politikkendringen har bidratt til at samarbeidslandene enten har fått inflasjonen under kontroll eller er på god vei til å gjøre det. Sammen med de andre bistandsaktørene har Norge en dialog med samarbeidslandene for å sikre at de fører en god makroøkonomisk politikk. Det er en løpende vurdering av makroøkonomiske forhold som inflasjon, valutakurs og handel. Her trekker bistandsgiverne på IMFs kompetanse, samt rapporter og vurderinger gjort av andre bistandsaktører og institusjoner som for eksempel OECD. Utformingen av den økonomiske politikken er landenes eget ansvar. Regjeringen legger derfor vekt på at bistanden også brukes til å assistere mottakerlandene i deres arbeid med å utvikle bl.a. gode budsjettsystemer og nasjonalregnskapsstatistikk. På den måten vil norsk bistand gi landene et bedre beslutningsgrunnlag for gjennomføringen av den økonomiske politikken.