Skriftlig spørsmål fra Øyvind Korsberg (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:647 (2005-2006)
Innlevert: 20.03.2006
Sendt: 20.03.2006
Besvart: 24.03.2006 av justisminister Knut Storberget

Øyvind Korsberg (FrP)

Spørsmål

Øyvind Korsberg (FrP): En reindriftssame har brukt vanlige samiske slaktemetoder for slakting av rein. Disse metodene som ble benyttet er klart ulovlig i henhold til norsk lov og påfører dyrene store smerter og lidelser og er grovt dyreplageri. Reindriftssamen ble anmeldt, men ble frifunnet i Hålogaland lagmannsrett fordi slaktemetodene er samisk sedvane.
Står samisk sedvane over norsk lov, hvem kan påberope seg samisk sedvane, og på hvilke områder kan samisk sedvane benyttes?

Begrunnelse

Slaktemetodene som ble benyttet var at reinsdyrene ble knyttet fast til snøscooteren og skutt med et finkalibret våpen (salonggevær), noe som er brudd på våpenloven. Mange av dyrene ble ikke drept av skuddene, men fikk påført store skader og smerter, og ble drept med kniv til slutt. I tillegg til brudd på våpenloven påpeker Mattilsynet at det er begått flere klare brudd på dyrevernloven.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: En samisk sedvane vil i likhet med enhver annen sedvane kunne være en relevant rettskilde ved løsningen av et juridisk spørsmål etter den gjeldende juridiske metodelære. Samisk sedvane vil kunne være en relevant rettskilde på de fleste rettsområder, både innenfor strafferetten, innenfor den øvrige offentlige rett, samt innenfor privatretten.
Spørsmålet om hvem som kan påberope seg en samisk sedvane er vanskelig å besvare generelt. Her vil det være opp til domstolene å vurdere om den som påberoper seg sedvanen har en tilstrekkelig tilknytning til den påståtte sedvanen, og viktige momenter vil her være sedvanens art, sedvanens innhold og hvor den gjør seg gjeldende.
Etter den gjeldende juridiske metodelære er den klare hovedregel at en lovregel vil gå foran en konkurrerende rettskilde, men det kan tenkes unntak.
Hvorvidt en samisk sedvane kan få forrang fremfor en lovregel må avgjøres konkret. I avveiningsfasen må man vurdere det samiske behov for en avvikende regel mot storsamfunnets reguleringsbehov, og denne avgjørelsen vil være skjønnsmessig. Generelt kan man si at enkelte lovregler vil være mer motstandsdyktige enn andre. Hvorvidt en samisk sedvane kan få gjennomslag overfor norsk lovgivning, vil derfor blant annet bero på den konkurrerende rettsregels karakter. Enkelte lovregler vil være særlig motstandsdyktige overfor motstridende sedvane, mens andre regler vil lettere måtte vike.
I vurderingen må det må sondres mellom privatrettslige og offentligrettslige spørsmål. På privatrettens område foreligger det ofte deklaratorisk (fravikelig) lovgivning. I slike tilfeller er det lite som taler mot at den samiske sedvane skal få forrang fremfor lovteksten.
Ut over dette er det vanskelig å si noe generelt om når samiske sedvaner kan få forrang fremfor lovregler. Et generelt synspunkt er imidlertid at det nok normalt skal mye til for at en sedvane kan få forrang fremfor en ufravikelig lovregel.
På strafferettens område kan det også kunne tenkes situasjoner der et straffebud må tolkes innskrenkende på grunn av samisk sedvane. I slike tilfeller skal det nok likevel mye til for at samiske sedvaner skal få gjennomslag, og jeg antar at det må foreligge en vesentlig interesseovervekt i favør av den som påberoper seg sedvanen. I slike tilfeller har Høyesterett slått fast at avgjørende for hvorvidt sedvanen kan få forrang fremfor straffebudet vil være en vurdering av sedvanens klarhet og kvalitet (jf. Rt. 2001 side 1119).
Jeg ønsker ikke å kommentere den konkrete saken det er referert til i spørsmålsstillingen utover å nevne at dommen ble avsagt under dissens og at den dessuten er påanket.