Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:732 (2005-2006)
Innlevert: 05.04.2006
Sendt: 05.04.2006
Besvart: 24.04.2006 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): IPLOS-registeret ble lovfestet fra 1. januar 2006. Formålet er bl.a. bedre kunnskap om og statistikk knyttet til kommunale helse- og sosialtjenester. Det har kommet svært sterke reaksjoner fra funksjonshemmede på spørsmål som virker krenkende og på hensikten med spørsmålenes normative karakter. Spørsmål om tjenestene bidrar til at den enkelte kan gå på jobb eller fungere i hverdagen mangler. Det er kommet skarp kritikk både fra fagfolk, brukere og kommuner.
Vil statsråden gjennomgå ordningen?

Begrunnelse

Det har kommet mange reaksjoner fra personer med funksjonsnedsettelser som reagerer meget sterkt på spørsmålene som stilles og hvorfor slike ting skal registreres i IPLOS. Det kan være spørsmål som: Spiser du mat på en kulturelt akseptabel måte? Handler du i overensstemmelse med sosial regler og sedvane? Velger du klær i overensstemmelse med klimatiske og sosial forhold?
Dette er normative spørsmål, der det ikke finnes rette svar og der en kan undre seg over hvem som egentlig skal sette malen for hva som er sosialt akseptabelt og i tråd med sedvane. Hvorfor svar på slike spørsmål skal havne i et nasjonalt register for brukere av sosial- og helsetjenester er vanskelig å forstå. I veilederen for IPLOS står det at spørsmålene skal være relevante og nødvendige. Det er meget vanskelig å forstå at en ut fra en slik veiledning kan ende opp med slike spørsmål.
Derimot mangler det relevante spørsmålsom kunne bringe klarhet i om brukere faktisk får tjenester som gjør at de kan fungere i dagliglivet, arbeid og fritid.
Sosialtjenestelovens formålsparagraf sier at folk skal oppnå: en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre. Det ville være relevant og nødvendig å stille spørsmål som kunne si noe om lovens formål oppfylles. Kunnskap om dette er nødvendig både for lokale og nasjonale politikere.
Å betjene dette registeret tar tid for ansatte. Skal det kunne forsvares, må spørsmålene være relevante og ikke normative. Det er derfor behov for en gjennomgang av praksis og tidsbruk i ordningen.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Jeg har stor forståelse for at brukerorganisasjonene reagerer dersom det opprettes et register som pålegger tjenesteyterne å benytte seg av et spørreskjema av en slik karakter som gjengitt i brevet. Brukerne skal møtes med respekt og være delaktig i kartleggingen av egne hjelpebehov. IPLOS er ikke ment å endre dette, snarere tvert imot, kommunene melder om at innføring av IPLOS stimulerer til økt fokus på individuelle rettigheter og behov.

Kritikken av IPLOS-registeret har først og fremst vært rettet mot hvorvidt opplysningene som registreres er relevante og hvordan opplysningene innhentes. Det er i den forbindelse nødvendig med enkelte oppklaringer. Først og fremst er det avgjørende at det skilles mellom kommunenes adgang til å innhente opplysninger i saksbehandlingsøyemed, og hva som registreres i IPLOS.

Kommunens adgang til å innehente personopplysninger til bruk i saksbehandlingen følger av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven. Denne adgangen strekker seg så langt som formålet tilsier. Det vil si at kommunen kun kan innhente opplysninger som er relevante for å vurdere tjenestebehovet. IPLOS er en systematisering av informasjon som i alle år har vært dokumentert i prosa og som ligger til grunn for vurdering av ressurser og behov. IPLOS-forskriften endrer ikke kommunenes hjemmel til å innhente opplysninger fra brukerne. Forskriften regulerer kun hvilke saksbehandlingsopplysninger kommunen skal sende til videre til det sentrale IPLOS-registeret, og hvordan innsendingen skal foregå.

Opprettelsen av IPLOS-registeret gir ikke føringer for hvordan møtet mellom brukerne og tjenesteapparatet skjer. Dette møtet skal fremdeles være preget av en tosidighet hvor brukerne er delaktige både i kartlegging og vurdering av hjelpebehov, slik både sosialtjenestelovens § 8-4 og pasientrettighetslovens § 3-1 krever.

Veilederen til utfylling av IPLOS registreringskjema er et verktøy for saksbehandler/ den som vurderer tjenestebehovet til bruk i etterkant av møtet med brukerne. Formuleringene i veilederen skal benyttes som en støtte for vurderingene og skal ikke benyttes som et spørreskjema i møtet med brukeren. De beskrivelsene av funksjonsnivå som fremgår av veilederen er kun et hjelpemiddel for å etablere et felles språk når funksjonsvariablene skal fastsettes. Det sentrale registeret vil kun omfatte de overordnede funksjonsvariablene, om det foreligger behov for personbistand eller om personen klarer å ivareta aktivitetene i dagliglivet selv. Dette betyr at IPLOS-registeret for eksempel inneholder opplysninger om at x antall personer trenger hjelp til å spise.

Formuleringene i veilederen til utfylling av registreringskjemaet er tilpasset "Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse" (ICF). ICF er det klassifikasjonssystemet som er anbefalt av Verdens helseorganisasjon, WHO, og er vedtatt brukt i Norge.

Jeg mener IPLOS-registeret vil gi oss viktig og nødvendig datagrunnlag for å vurdere ressursutnyttelse, kvalitet og effektivitet, planlegging og styring av de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. Dette skal imidlertid ikke gjøres på en måte som oppleves som krenkende for brukerne av tjenestene. Jeg har derfor 18. april hatt møte med Norges Handikapforbund og ULOBA for å diskutere saken nærmere.

Jeg tror hovedutfordringen først og fremst ligger i å sikre at tjenesteapparatet viser den nødvendige respekt overfor brukerne og gir brukerne mulighet til å medvirke i utformingen av tjenestetilbudet. Jeg vil sikre dette perspektivet i min videre dialog om saken med Sosial- og helsedirektoratet.