Skriftlig spørsmål fra Gunn Berit Gjerde (V) til justisministeren

Dokument nr. 15:748 (2005-2006)
Innlevert: 06.04.2006
Sendt: 07.04.2006
Besvart: 24.04.2006 av justisminister Knut Storberget

Gunn Berit Gjerde (V)

Spørsmål

Gunn Berit Gjerde (V): Stortinget har vedtatt flere ulike kompensasjonsordninger i forbindelse med 2. verdenskrig, bl.a. til nordmenn i japansk fangenskap. Norske krigsseilere som satt i fangenskap i Afrika har imidlertid ikke fått noen form for kompensasjon.
Vil statsråden ta initiativ til at også disse får sin rettmessige kompensasjon fra den norske stat?

Begrunnelse

En rekke norske sjøfolk ble under andre verdenskrig holdt i fangenskap i Afrika. I all hovedsak dreier dette seg om interneringsleire og fengsler i landene Marokko og Senegal. I følge Det norske maskinistforbund, Norsk Sjømannsforbund og Norsk Sjøoffisersforbund gjelder dette totalt 739 sjøfolk fra 26 internerte skip.
På lik linje med de fleste andre nordmenn som satt i fangenskap under krigen har mange av de berørte denne saken gjelder fått fysiske og psykiske lidelser av betydelig art som følge av krigsfangenskap.
Norske sjøfolk som ble internert eller fengslet i Afrika har ikke mottatt noen form for kompensasjon fra den norske stat, mens Stortinget har vedtatt andre særskilte kompensasjonsordninger i forbindelse med andre verdenskrig, f.eks. Jødebo-oppgjøret og Oppgjøret for nordmenn i japansk fangenskap under andre verdenskrig. Sistnevnte ordning administreres av Justisdepartementet som også saksbehandler ordinær billighetserstatning.
Det er ikke urimelig at det etableres en tilsvarende ordning for nordmenn i fangenskap Afrika som for nordmenn i japansk fangenskap eller at disse tilkjennes en ordinær billighetserstatning.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Mange mennesker ble på forskjellig vis berørt av den 2. verdenskrig, noen av dem på de mest grusomme måter. Enkelte av disse personene har med ulik begrunnelse blitt tilkjent en rimelighetskompensasjon av den norske stat.

Når det gjelder nordmenn i japansk fangenskap, ble det i St.prp. nr. 67 (2000-2001) Erstatning til norske statsborgere som satt i japansk fangenskap under 2. verdenskrig vist til at Norge og de øvrige allierte i forbindelse med fredsavtalen av 8. september 1951 fraskrev seg retten til å kreve erstatning fra Japan, og at det således ikke forelå noe folkerettslig grunnlag for at den norske stat skulle kunne reise krav om erstatning på vegne av tidligere norske krigsfanger eller internerte. Regjeringen fant imidlertid at avtalen ikke burde få avgjørende betydning for om erstatning skulle gis, da Norge ikke var erstatningsrettslig forpliktet overfor de enkeltindivider en slik avtale berørte. På den annen siden ble det vist til at den norske stat gjennom fredsavtalen de facto hadde fratatt disse personene en mulighet til å få erstatning fra Japan. Selv om de formelt ikke var avskåret fra å fremme individuelle erstatningskrav, var dette lite realistisk.

I St.prp. nr. 82 (1997-98) Et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig la den daværende regjering frem sine forslag til oppgjør overfor norske jøder. Erstatningsoppgjøret var ment som en erkjennelse og unnskyldning fra den norske stat overfor gjenlevende norske jøder og deres etterlatte for den urett som var begått mot dem og deres familier under den 2. verdenskrig. Videre tok den norske stat under Quisling-regimet del i de anti-jødiske tiltak som ble iverksatt mot jødene. Overfor denne gruppen forelå det også ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og adekvat årsakssammenheng, men det ble sett bort fra at foreldelsesfristene var overtrådt.

Det fremgår av det ovenstående at den norske stat hadde vanskeliggjort muligheten for nordmenn til å søke erstatning fra japanske myndigheter på grunn av internering under 2. verdenskrig. Videre må det understrekes at det ble ansett at det forelå et rettslig erstatningsgrunnlag mht. eiendelene som jødene ble fratatt under krigen, og at staten frafalt foreldelsesinnsigelsen.

En sammenfatning av det ovenstående viser at det ved Japan- og Jødebo-oppgjøret forelå særegne forhold som det er grunn til å være oppmerksom på. Det er ikke gitt at alle som ble berørt av vanskelige forhold under 2. verdenskrig, skal tilkjennes en rimelighetskompensasjon. Jeg vil i den forbindelse vise til St.prp. nr. 44 (2003-2004), der det fremgår at "Arbeidsgruppen mener likevel at det bør være en høy terskel for å utvide billighetserstatningsordningen. Utbetaling av kontantbeløp til enkeltpersoner fra det offentlige utenom trygde- og sosialsystemet, og uten at det foreligger et erstatningsansvar på rettslig grunnlag, bør fortsatt være noe forholdsvis ekstraordinært".

Videre fremgår det at "at søkeren tilhører en bestemt gruppe skadelidte, bør i prinsippet ut fra likhets- og rettferdighetsbetraktninger ikke tillegges vekt ved vurderingen [...]

Opprettelse av særordninger skaper forventninger om særordninger også fra andre grupper. I dette henseende tilsier hensynet til likhet at det opprettes ytterligere særordninger for grupper som har et krav som pr. i dag ikke imøtekommes av dagens ordninger for liknende tilfeller. En slik utvikling kan imidlertid ha presedensvirkninger som er lite oversiktlige. Det er allerede i dag fremmet en rekke krav fra ulike grupper i samfunnet som er eller mener å være krenket og som ikke imøtekommes av de alminnelige reglene. Videre må det forventes å komme flere krav fra andre grupper i tiden fremover."

Bondevik II-regjeringen besluttet 19. mai 2003 å opprette en interdepartemental arbeidsgruppe for å vurdere en helhetlig myndighetstilnærming og håndtering av erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet. Rapporten ble ferdigstilt 10. desember 2003 og lagt frem for Stortinget i St.meld. nr. 44 (2003-2004) Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidte samer og kvener, jf. også ovenfor. Stortinget må anses å ha sluttet seg til denne gjennom behandlingen av St.meld. nr. 44 den 4. april 2005.

I rapporten er det gitt generell vurdering av hvordan fremtidige krav fra ulike grupper skal behandles. Det er uttalt at som utgangspunkt bør det være en høy terskel for å utvide billighetserstatningsordningen. I den forbindelse vil jeg vise til at hovedregelen i billighetserstatningssaker er at offentlige har hatt en innflytelse på det inntrufne og kan klandres. Det kan stilles spørsmålstegn om så er tilfelle i den foreliggende sak.

Det fremgår av St.meld. nr. 44 at nye krav som ikke er av erstatningsrettslig art, skal kanaliseres gjennom Stortingets billighetserstatningsordning. Dersom kravet ikke imøtekommes av ordningen slik den faller ut i dag, kan Stortinget selv be Billighetserstatningsutvalget om å utrede saken på generelt grunnlag. Billighetserstatningsutvalget skal så sende saken til Justissekretariatet, utvalgets sekretariat. Justissekretariatet skal deretter be det aktuelle fagdepartement om å fremlegge en faktabeskrivelse. Når denne foreligger skal Justissekretariatet foreta en vurdering av om det anses rimelig å tilpasse billighetserstatningsordningen slik at den aktuelle gruppen får innvilget økonomisk kompensasjon, og hvordan ordningen eventuelt skal tilpasses. Justissekretariatet vil så gi en innstilling til Billighetserstatningsutvalget, som i sin tur vurderer de aktuelle spørsmålene, og fremmer saken for Stortinget. Ved behandlingen av St.meld. nr. 44 kom det ingen merknader til dette.