Begrunnelse

For 200 år siden bestod norsk næringsliv nesten utelukkende av primærnæringer som sysselsatte fiskere og bønder. Etter hvert som industrialiseringen skjøt fart, overtok sekundærnæringene rollen som drivkraften i norsk økonomi. Per i dag skjer omtrent 80 pst. av landets verdiskaping i tertiærnæringene, dvs. i tjenesteytende sektor. Mens bedrifter innen primærnæringene gjerne blir lokalisert i nærheten av naturressursene, plasseres produksjons- og tjenesteytende bedrifter på steder med god tilgang til arbeidskraft og marked. Derfor har den historiske utviklingen med en stadig lavere andel sysselsatte i primærnæringene ført til urbanisering, også innad i Nord-Norge.
I Norge var det lenge en bred politisk enighet om at urbaniseringen burde stoppes, men til tross for omfattende subsidier og støtteordninger fortsetter både urbaniseringen og den økonomisk veksten i byer over hele landet. Gjennom systematisk nedprioritering av byene i blant annet kommunenes inntektssystem, har man med andre ord ikke greid å oppnå annet enn at utviklingen går litt saktere enn det den ellers ville ha gjort.
Unntaket fra den tradisjonelle nedprioriteringen av byene har historisk sett vært Nord-norgestilskuddet og den differensiert arbeidsgiveravgiften. Begge disse ordningene har også byene i Nord-Norge tatt del i, på samme måte som øvrige kommuner. Dette fordi disse tiltakene ikke har vært utformet med tanke på å hindre urbanisering innad i landsdelen, noe som har bidratt til at Nord-Norge har greid å bygge opp dynamiske byer der forholdene ligger til rette for en dynamisk tjenesteytende sektor og annet næringsliv.
Hvis bedrifter som holder til i nord-norske byer må betale høyere arbeidsgiveravgift enn i omkringliggende kommuner, vil dette føre til en konkurransevridning innad i regionen. Dersom bedrifter velger å flytte ut av byene og inn i tynt befolkede nabokommuner for å slippe unna økt arbeidsgiveravgift, vil det føre til større avstander mellom bedrifter og deres kunder, et mindre dynamisk arbeidsmarked (da det er færre jobber på mindre steder), en dyrere bosetningsstruktur og økt forurensning som følge av økte transportavstander. Det er derfor en stor fordel hvis Tromsø, Bodø, Alta, Hammerfest og Harstad fortsetter å ha de samme rammebetingelsene som tynt befolkede nabokommuner. De som kjemper imot byene kjemper en kamp som ikke tjener Nord-Norge.