Skriftlig spørsmål fra Inga Marte Thorkildsen (SV) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:925 (2005-2006)
Innlevert: 23.05.2006
Sendt: 24.05.2006
Besvart: 31.05.2006 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Spørsmål

Inga Marte Thorkildsen (SV): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at minoriteter i Norge får god helseinformasjon på sitt eget språk, både når det gjelder tilgang til tolketjenester og når det gjelder skriftlig informasjon?

Begrunnelse

Den flerkulturelle avisa Utrop beskriver i sin utgave av 4.-17. mai i år konsekvensene av at barn og nære familiemedlemmer brukes som tolker i det norske helsevesenet. I noen tilfeller har dette medført at barn har måttet formidle dramatiske budskap til foreldrene sine, i andre tilfeller har barna fått vite ting de burde vært forskånet for, og som vi nok ikke ville ha akseptert at etnisk norske barn hadde måttet ta del i på samme måte. Bruk av familiemedlemmer som tolker kan noen ganger være ønskelig både fra pasientens og fra deres pårørendes side, men i andre tilfeller kan dette medføre en belastning eller hindre informasjon i å komme fram til hjelpeapparatet. Et eksempel på sistenevnte er tilfeller der helseproblemene har sin årsak i familievold, overgrep e.l. som man ikke vil eller kan formidle via familiemedlemmer. Årsakene til manglende bruk av tolk kan være flere: Dårlig tilgang til tolker, lav bevissthet om rettigheter og liten kunnskap om eksisterende muligheter (f.eks. kommunale, døgnåpne krisetelefoner som fins flere steder). Det kan også være at det fins diskriminerende holdninger innenfor hjelpeapparatet som gjør at minoriteter får rettighetene sine dårligere ivaretatt enn etnisk norske.
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD) har videre vist at det er mangler når det gjelder tilgang til skriftlig helseinformasjon på relevante språk til minoriteter bosatt i Norge. Vi vet at god helse og kunnskap om ivaretakelse av egen helse er skjevt fordelt i befolkningen fra før, og mangelfull informasjon kan forsterke denne skjevheten. Det må derfor være et mål å gi alle deler av befolkningen, og særlig de som er mest utsatt og sårbare, god informasjon og kunnskap.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Jeg takker for at stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen retter oppmerksomheten mot et viktig tema; betydningen av kvalifiserte tolketjenester og skriftlig materiale når det er nødvendig for å sikre informasjonsplikt og forsvarlig kommunikasjon ved behandling i helsetjenesten. Jeg er enig i at bruk av tolk er en svært viktig komponent i helsetjenesten. Det kan være forhold som tyder på at det er nødvendig at jeg overfor helse- og omsorgssektoren ytterligere må vektlegge tolkebruk og tolking. Dette for å sikre likeverdige helsetjenester for alle innbyggere.

Plikten til å tilkalle tolk ved behov er bl.a. forankret i pasientrettighetsloven kapittel 3 Rett til medvirkning og informasjon. I merknadene til lovens § 3-5 Informasjonens form fremgår det at det er behandlingsansvarlig personell som har ansvar for å tilrettelegge eller gi informasjonen. I de tilfeller hvor pasienten er minoritetsspråklig og det er avgjørende at han eller hun skjønner innholdet av informasjonen, må det skaffes tolk. Videre gjøres det klart i merknadene at departementet fraråder å bruke pasienters pårørende til tolking, da dette krever spesiell opplæring. Det legges til at en del situasjoner kan være av en slik art at familie og særlig mindreårige bør holdes utenfor.

Bruk av tolk for å sikre forsvarlig kommunikasjon er ett av flere tiltak som helsemyndighetene vektlegger som tiltak for å utvikle likeverdige helsetjenester. Dette har jeg bl.a. presisert i bestillerdokumentet til de regionale helseforetakene og i tildelingsbrev til underliggende etater.

Jeg vet at det gjøres mye bra arbeid mange steder i helsetjenesten når det gjelder å sikre forsvarlige tolketjenester. Rapporter fra systematiske undersøkelser og sporadiske enkelteksempler tyder likevel på at vi må erkjenne at disse rettighetene ikke er systematisk gjennomført i helsetjenesten. Det er i den senere tid pekt på problemer som underforbruk av tolk, bruk av ukvalifiserte personer til tolking, bruk av inhabile personer som familie og venner til tolking, og til og med bruk av barn til tolking. Dette er noe vi også fra annet hold vet at forekommer i helsetjenesten.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor og skal som direktorat kvalitetssikre tolketjenesten, utdanne tolker, bygge opp tolkeportalen og registrere etterspørselen etter tolker. Tolkeportalen åpnet i september 2005. IMDi har ansvar for å gjøre tolkeportalen bedre kjent og sikre gode rutiner for bruk og bestilling av kvalifiserte tolker. IMDi ble etablert 1. januar 2006 og er fortsatt i en oppbyggingsfase.

Sosial- og helsedirektoratet (SHdir) vil i samarbeid med IMDi gjennomgå de utførte kartleggingene på tolkefeltet og vurdere behov for ytterligere undersøkelser. Flere kartlegginger er i en sluttfase, og SHdir avventer sluttrapportene før behovet for videre kartlegginger vurderes. Eventuelle uklarheter når det gjelder hvem som betaler for tolkebruken må vi også vurdere. SHdir vil i samarbeid med IMDi også se på fastlegenes bruk av tolk.

Helsetjenestens muligheter for å ivareta kravet om å bestille kvalifiserte tolker er avhengig av en rekke forhold som henger tett sammen. Tolketjenester må for eksempel være organisert slik at kvalifiserte tolker er tilgjengelige når de behøves. Bruk av tolketjenester må være realistisk budsjettert. Dessuten må tolker som ønsker å kvalifisere seg få utdanningsmuligheter. Jeg er kjent med at det er gjort en betydelig innsats de siste årene for å utdanne tolker. Likevel er det fremdeles kun en liten andel av de personer som tar tolkeoppdrag som har utdanning. Tolkeutdanning er av stor betydning for helsetjenesten og alle offentlige sektorer med behov for kvalifiserte tolketjenester.

Stortingsrepresentant Thorkildsen peker på behov for skriftlig informasjon på innvandrerbefolkningens eget språk. Jeg anbefaler ikke en egen kommunikasjonsstrategi overfor innvandrerbefolkningen, men jeg mener det er viktig at SHdir i alt informasjonsarbeid som gjøres tar høyde for at informasjonen skal formidles til en flerkulturell befolkning.

Stadig mer av SHdirs informasjonsmateriell blir oversatt til flere språk. For eksempel er direktoratet i disse dager i ferd med å oversette informasjonsmateriell om psykisk helse til 10 språk. Jeg ser imidlertid at det er behov for økt oppmerksomhet, tiltak og ressurser på dette feltet for å øke tilgjengeligheten til tjenestene og sikre likeverdige tjenester. Direktoratet vil derfor prioritere følgende:

- Ved alle kampanjer og større informasjonsaktiviteter skal det etter behov settes av ressurser til tiltak spesielt med tanke på innvandrerbefolkningen.

- Standardinformasjon rettet mot befolkningen (kortversjon) skal oversettes til et utvalg språk etter behov. Informasjonsmateriell om rettigheter i helsetjenesten er her sentralt.

- SHdir vil i sitt årlige rundskriv til spesialisthelsetjenesten og kommunene inkludere det ansvaret spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har for å ivareta innvandrerbefolkningen.

Kommunikasjonsutfordringer i forhold til innvandrerbefolkningen vil som ovenfor nevnt ha fokus i tiden fremover. Dette er svært viktig med tanke på det ansvaret som påhviler oss når det gjelder å sikre at informasjonen som formidles blir forstått og brukt.