Skriftlig spørsmål fra Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:940 (2005-2006)
Innlevert: 24.05.2006
Sendt: 26.05.2006
Besvart: 02.06.2006 av landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP)

Spørsmål

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP): Kan statsråden redegjøre for hvilke andre land i OECD-området som praktiserer en ordning med jordbruksavtale, og på hvilken måte fastsettes overføringer til landbruket i de land som ikke har en ordning med jordbruksavtale?

Terje Riis-Johansen (Sp)

Svar

Terje Riis-Johansen: Det er ingen land i OECD-området som pr. i dag har en ordning som direkte tilsvarer den formen for jordbruksavtale som vi har i Norge. Det finnes imidlertid en rekke andre former for medvirkning og deltagelse som næringsorganisasjoner og andre interessenter kan benytte seg av. For å illustrere dette følger det en kort og overordnet beskrivelse av hvordan dette fungerer i EU og USA.

I EU er det en lang tradisjon for konsultasjoner ved endringer og justeringer i landbrukspolitikken, både når det gjelder regelverksendringer og allokering av midler. Dette skjer både i de enkelte medlemsland ved utformingen av nasjonale posisjoner, i arbeidet i EU under utviklingen av den felles landbrukspolitikken, og fra Kommisjonen direkte til sammenslutninger av landbruksorganisasjoner på europeisk nivå. Som et eksempel kan det nevnes at EU for tiden gjennomgår markedsordningen for frukt- og grøntsektoren. I den forbindelse har medlemsland i varierende grad kontakt med produsenter og andre interessegrupper i utformingen av framtidig praktisering av markedsordningen på området. Kommisjonen inviterer på sin side interessenter til konsultasjoner fram mot endelig forslag til reform av frukt- og grøntsektoren. I økende grad gjennomføres slike prosesser som åpne konsultasjoner med mulighet for innspill fra ulike interessenter. Det er likevel en løpende og systematisk kontakt med produsentorganisasjonene og deres vurderinger tillegges betydelig vekt i utformingen. Tilsvarende prosesser har vært gjennomført ved tidligere endringer i landbrukspolitikken.

Tilsvarende er det i EU ved utformingen av pris- og budsjettbestemmelser mer generelt, omfattende konsultasjoner og drøftinger.

I USA bruker Kongressen offentlige høringer når landbrukspolitikken er oppe til vurdering, men også når mer detaljerte spørsmål skal vurderes. Jordbruksorganisasjonenes formelle påvirkningsmulighet ligger i deltagelse i disse høringene, og denne blir meget aktivt brukt. I tillegg til disse formelle mulighetene har jordbruksorganisasjonene i USA muligheter til å påvirke mer uformelt gjennom lobbying, noe som gjøres i utstrakt grad både i forhold til Kongressen og administrasjonen. På grunn av den friere stilling Kongressen har i forhold til administrasjonen er mulighetene for å påvirke beslutningsprosessene på denne måten større i USA enn i Norge.

Hovedpoenget når det gjelder det norske avtalesystemet, er at det representerer en tydeligere og mer organisert form for medvirkning i utformingen av landbrukspolitikken enn hva man finner i EU og USA. Samtidig er det også et kjennetegn ved den norske modellen at medvirkning er balansert mot ansvar. Det er bl.a. jordbruket selv som gjennom avtalen har tatt på seg ansvaret for markedsordninger og - regulering, og det er jordbruket som bærer det økonomiske ansvaret ved en eventuell overproduksjon. I EU er det unionen som har ansvaret for de aller fleste markedsordninger, og det er også unionen som bærer kostnadene både for selve ordningene og reguleringsbestemmelsene.