Skriftlig spørsmål fra Kari Lise Holmberg (H) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:993 (2005-2006)
Innlevert: 07.06.2006
Sendt: 08.06.2006
Besvart: 14.06.2006 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Kari Lise Holmberg (H)

Spørsmål

Kari Lise Holmberg (H): Det hersker uklarheter om Utlendingsdirektoratets praksis i asylsaker. 50 iranere skal ha fått innvilget asyl fordi de var homofile. Imidlertid skal det være slik at flere av disse er eller var gift i hjemlandet før de flyktet. I Norge skal noen av dem ha fått innvilget familiegjenforening. Slike påstander om tvilsom og uforståelig asylpraksis kan så tvil om hele innvandringspolitikken dersom påstandene får stå uimotsagt.
På hvilken måte vil statsråden informere om de faktiske forhold i denne saken?

Begrunnelse

I VG den 7. juni fremgår det at avisa ikke har klart å få oppgitt hvorvidt noen av de homofile iranerne har fått innvilget familiegjenforening med kone og barn i Norge. Begrunnelsen er at dette vil være en arbeidskrevende ekstraoppgave.
At dette skal være en krevende ekstraoppgave er i vår dataalder vanskelig å forstå. Det er tvert imot svært viktig å være åpen i forhold til spørsmålet. Det er av allmenn interesse å få vite de faktiske forhold i saken. Åpenhet og tillit er nøkkelord for å få aksept for den innvandringspolitikken som føres. Folk må være sikre på at vi ikke gir asyl til personer på uriktig grunnlag.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: I brev av 3. mai 2006 til kontroll- og konstitusjonskomiteen orienterte jeg om at Arbeids- og inkluderingsdepartementet i brev av samme dag hadde utvidet granskingskommisjonens mandat, og herunder bedt om at kommisjonen også vurderte sakskomplekset knyttet til homofile asylsøkere fra Iran. Kommisjonens vurdering av UDIs håndtering av disse sakene vil komme i del II av granskingen, som skal forelegges departementet innen 1. juli 2006. Også denne del av rapporten er offentlig og vil bli oversendt Stortinget. Med utgangspunkt i kommisjonens rapport vil jeg vurdere om det er behov for å informere Stortinget ytterligere om de faktiske forhold i denne saken.
I 2003 orienterte direktoratet departementet om at de ville endre sin praksis for iranere som påberopte seg homofili som asylgrunnlag, slik at det skulle foretas en mer individuell vurdering av hvorvidt søkere på grunn av sin homofile legning kunne risikere forfølgelse i Iran. Departementet la i etterkant av dette til grunn at direktoratet foretok en slik individuell vurdering. Høsten 2005 ble det imidlertid klart for departementet at denne praksisendringen likevel ikke hadde blitt gjennomført. Direktoratet har i brev til departementet av 7. mars 2006 på ny forsikret om at de nå foretar en individuell vurdering av disse sakene, og har opplyst at bakgrunnen for at praksisendringen som ble varslet i 2003 ikke ble gjennomført, synes å ha vært en intern kommunikasjonssvikt i direktoratet. Hvordan dette kunne skje, er noe av det granskingskommisjonen nå skal se nærmere på.
Jeg har gjennom media blitt kjent med at iranere som har fått asyl i Norge på bakgrunn av seksuell legning, senere har søkt om familiegjenforening. Jeg legger til grunn at direktoratet i disse sakene på vanlig måte vil vurdere om det er grunnlag for å trekke tilbake tillatelsene til aktuelle personer, og jeg vil be direktoratet om å bli orientert om utfallet av disse sakene.
Når det gjelder spørsmålet om VGs mulighet til å få opplysninger om søknader om familiegjenforening for iranske homofile, så er det korrekt at VG har fått avslag på dette både fra direktoratet og departementets side. Det er ikke, i motsetning til det representanten Holmberg hevder, en enkel sak å hente ut slik informasjon. Det registreres ikke i utlendingsforvaltningens datasystem, DUF, hvilket grunnlag asylsøkere gis asyl på. Dersom man skal finne ut hvilke iranere som er innvilget asyl på grunnlag av anførsler om homofili, må man derfor gjennomgå manuelt alle saker der iranere er innvilget asyl de siste årene. Først når navn og saksnummer er klarlagt gjennom en slik gjennomgang, kan man gå inn og se hvilke av disse som har søknader om familiegjenforening til behandling. Departementet har derfor konkludert med at det ikke er riktig å pålegge UDI en slik ekstraoppgave som henvendelsen innebærer. Å finne disse sakene vil medføre bruk av ressurser som eventuelt må tas fra behandlingen av nye søknader. Jeg anser at det er riktig at UDI prioriterer behandlingen av nye søknader.