Skriftlig spørsmål fra Peter Skovholt Gitmark (H) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:1020 (2005-2006)
Innlevert: 12.06.2006
Sendt: 12.06.2006
Besvart: 16.06.2006 av miljøvernminister Helen Bjørnøy

Peter Skovholt Gitmark (H)

Spørsmål

Peter Skovholt Gitmark (H): Kan statsråden vise statistikk, fordelt på de siste 5 år, for de ulike fylkesmenn og deres overprøving av lokalt fattede vedtak i plan- og bygningsspørsmål og når det gjelder arealdisponering?

Helen Bjørnøy (SV)

Svar

Helen Bjørnøy: Kommunene har hatt myndighet til å bestemme arealbruken gjennom egengodkjenning av arealplaner siden 1986. Lovverket forutsetter at kommunenes vedtak skjer innenfor de rammer og retningslinjer som er gitt fra nasjonalt og regionalt nivå. Dersom en kommune fatter vedtak i strid med dette, kan statlige og fylkeskommunale organer fremme innsigelse. I de fleste tilfeller løses slike spørsmål gjennom planprosessen. Dersom innsigelsene ikke løses, fatter Miljøverndepartementet endelig vedtak i saken.

Kommunene vedtar årlig 300-400 kommuneplaner og kommunedelplaner, og 2 000-2 500 regulerings- og bebyggelsesplaner. Registreringen av antall innsigelser gjennom KOSTRA startet i 2004. I 2004 ble det i alt vedtatt 3 053 kommunale arealplaner, av disse ble 330 planer eller 11 pst. møtt med innsigelse. Fylkesmennene fremmet innsigelse til 136 planer, eller ca. 4,5 pst. av planene. Fylkesmennenes innsigelser var begrunnet med bl.a. forholdet til barns og unges oppvekstmiljø, hensyn til vann og vassdrag, naturvern, friluftsliv og landskap, forurensning og støy og hensynet til samordnet transport- og arealplanlegging. Fylkesmennene er også fagmyndighet for fylkeslandbruksstyrene, som har egen innsigelsesmyndighet, og derfor ikke omfattes av tallet ovenfor.

Planlegging etter plan- og bygningsloven forutsetter en åpen planprosess der både befolkning og myndigheter skal delta aktivt, slik at planene tar nødvendige samfunns- og miljøhensyn. Svært mange innsigelser fra statlige og fylkeskommunale organer finner sin løsning ved endringer av planene. Det er innført en meglingsordning hos fylkesmannen, som brukes aktivt av kommunene. Bare 1-2 pst. av det totale antall plansaker ender i Miljøverndepartementet til avgjørelse. Tallet har ligget relativt stabilt på 30-40 saker i året det siste tiåret. Cirka 1/3 av innsigelsene er knyttet til fylkesmennenes ansvarsområder.

Tallene viser etter mitt syn at plansystemet og mekanismene for konfliktløsning fungerer bra. Kommunene følger i stor grad opp de nasjonale og regionale signalene om arealpolitikk. Innsigelsesinstituttet er nødvendig for å sikre de nasjonale og regionale interessene, og er en forutsetning for å sikre langsiktig og helhetlig arealforvaltning.

Jeg legger stor vekt på at fylkesmennene og fylkeskommunene skal gi tydelige signaler tidlig i planprosessene. Det betyr også at det skal varsles tidlig dersom en plan kan komme til å utløse innsigelse. Dette har jeg formidlet til fylkesmennene. Det er viktig at kommunene, utbyggere og andre har et forutsigelig plansystem å forholde seg til.