Skriftlig spørsmål fra Karin S. Woldseth (FrP) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:1194 (2005-2006)
Innlevert: 18.09.2006
Sendt: 19.09.2006
Besvart: 26.09.2006 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Karin S. Woldseth (FrP)

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): I NOVAs brukerundersøkelse i barnevernsinstitusjonene fremgår at så mange som 1/3 av de 436 ungdommene ikke kjente seg trygge på institusjonen, og at 12 barn hevder å være utsatt for seksuelle overgrep.
Hva vil statsråden gjøre for at alle barn og ungdommer kan kjenne seg trygge på institusjon, og hvordan vil hun forhindre at ungdommer blir utsatt for seksuelle overgrep?

Begrunnelse

Vi kjenner til at en rekke barn og ungdommer har blitt utsatt for mishandling og seksuelle overgrep på institusjoner i perioden 1950-1984, og vi ønsker ikke at slikt skal skje igjen. Likevel kommer det frem i NOVAs brukerundersøkelse at nettopp disse sårbare barna og ungdommene ikke føler seg trygge på institusjoner. Det er fullstendig uakseptabelt at barn og ungdom, som er tatt i forvaring av det offentlige, fremdeles skal være utsatt for mobbing, mishandling og seksuelle overgrep. Risikobarna trenger trygge rammer for å kunne bli velfungerende voksne, det er derfor stor grunn til å bekymre seg over undersøkelsen.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Ansvarlige for gjennomføring av brukerundersøkelsen i barnevernsinstitusjonene, NOVA og Fafo, tok kontakt med departementet da svarene forelå. Departementet tok opplysningene om at noen barn hadde krysset av for å ha opplevd seksuelle overgrep på institusjonen svært alvorlig. For å drøfte videre oppfølging hadde departementet et møte med representanter for Riksadvokaten og Politidirektoratet. En anonym spørreskjemaundersøkelse er et dårlig grunnlag for en anmeldelse til politiet, uten mer konkrete indikasjoner om at overgrep kan ha funnet sted. Departementet besluttet derfor, etter at nevnte møte var gjennomført, i første omgang å gjennomføre ekstraordinære individtilsyn gjennom fylkesmannen for å søke å avdekke eventuelle overgrep. Dersom tilsynet ga grunnlag for mistanke om overgrep, ville det gitt grunnlag for anmeldelse til politiet.
På bakgrunn av opplysningenes alvorlige karakter fikk departementet kunnskap om hvilke institusjoner som var omfattet av påstander om seksuelle overgrep fra MMI, som hadde ansvaret for utsending og innsamling av spørreskjemaene. I og med at undersøkelsen var anonym, var det ikke mulig å få annen personidentifiserbar informasjon. Deltakerne i undersøkelsen var også lovet anonymitet.
Det ble deretter tatt kontakt med de fylkesmennene som hadde tilsynsansvar med de berørte institusjonene. Fylkesmennene ble informert om saken og bedt om straks å iverksette individtilsyn. Av hensyn til ungdommene understreket departementet viktigheten av at institusjonsledelsen og ansatte ikke skulle gjøres kjent med bakgrunnen for dette tilsynet.
Tilsynsmyndigheten snakket med alle barna/ungdommene på de aktuelle institusjonene, med unntak av noen svært få som hadde flyttet fra institusjonen eller ikke ønsket å samtale med tilsynsmyndigheten.
Gjennom tilsynene framkom det ikke informasjon som gav fylkesmennene grunn til mistanke om at noen av beboerne var utsatt for seksuelle overgrep. Det er likevel ikke mulig å si med sikkerhet at dette ikke har skjedd.
Ett forhold som kan karakteriseres som seksuell trakassering ble avdekket. Forholdet ble rapportert til ledelsen ved institusjonen og til regionalt barnevern, og blir fulgt opp. Vedkommende er ikke lenger i arbeid ved institusjonen.
At fylkesmennene ikke har fått opplysninger som bekrefter funnene i undersøkelsen, kan skyldes at barna/ungdommene ikke har tilstrekkelig tillit eller fortrolighet til tilsynsmyndigheten til å ville fortelle om temaer som er så vidt ømtålige og skambelagt som seksuelle overgrep, selv om mange av embetene har god kompetanse og lang erfaring i å snakke med barn. Det kan heller ikke sees bort fra at svarene i undersøkelsen ikke avspeiler de faktiske forholdene. For eksempel har man fra store anonyme spørreskjemaundersøkelser blant ungdom erfaring for at enkelte ungdommer avgir useriøse svar.
Jeg mener det er uakseptabelt dersom barn i barnevernsinstitusjoner utsettes for noen form for overgrep. For å hindre at overgrep skjer er det blant annet sentralt at institusjonene har systemer for å hindre overgrep. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er derfor gitt i oppgave å gjennomgå hvordan institusjonene arbeider systematisk for å hindre at ulike typer overgrep skjer. Denne gjennomgangen skal være avsluttet innen årsskiftet. Departementet vil påse at vårt direktorat bidrar til at de institusjonene som eventuelt ikke har systemer for å hindre overgrep utvikler slike, og at temaet kontinuerlig er i fokus ved institusjonene.
Videre vil departementet ha fokus på tilsynet. I 2006 er fylkesmennene bedt om å ha et særlig fokus på ivaretakelse av beboernes rettigheter ved opphold på barnevernsinstitusjon. Videre er departementet opptatt av å sikre kvaliteten på individtilsynet og systemrevisjonen. Departementet arbeider blant annet nå med et opplæringsprogram som skal tilbys fylkesmennene, om samtaler med barn på barnevernsinstitusjoner. Gode verktøy for å gjennomføre slike samtaler kan bidra til å avdekke eventuelle overgrep. Videre er det grunn til å anta at en felles forståelse mellom de som arbeider på barnevernsinstitusjonene og tilsynsmyndigheten om at overgrep er et tema som tas opp med beboerne, virker forebyggende.
Jeg er også opptatt av at barnevernsinstitusjonene skal være trygge steder å bo. Selv om institusjonene er trygge, vil det være slik at noen barn ikke opplever å være trygge. Det kan ha mange årsaker. I spørreskjemaundersøkelsen kom det fram at noen barn ikke følte seg trygge på grunn av de voksne på institusjonen. Andre fordi de følte seg utrygge på grunn av andre ungdommer ved institusjonen. Det er grunn til å anta at svært mange av de barna som er på barnevernsinstitusjon har opplevd utrygge hjem og har opplevd å ha blitt sviktet av sine foreldre eller avvist av andre voksne. Mange vil derfor ha behov for tid fra de blir plassert på en institusjon til de vil føle seg trygge der.
For å øke opplevelsen av at barn føler seg trygge på barnevernsinstitusjonene er det viktig med et systematisk arbeid ved institusjonene for å bidra til at andre barn blir skjermet fra episoder som kan oppleves som truende. Godkjenningsordningen for private barnevernsinstitusjoner som nå er etablert, vil også bidra til å bedre kvaliteten på tilbudet. Kvalitetsforskriften vil for offentlige institusjoner bidra til det samme. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har like etter gjennomføringen av spørreskjemaundersøkelsen gitt opplæring for alle ved barnevernsinstitusjonene i rettighetsforskriften og bruk av tvang. Dette er også virkemidler for å gjøre institusjonsoppholdet trygt.
La meg til sist understreke at det offentlige har et særskilt ansvar for barn som er plassert utenfor hjemmet. Dette er barn som er særlig sårbare, og med et stort behov for omsorg og hjelp - ofte også hjelp fra andre sektorer, som helsesektoren. Barne- og likestillingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har tatt et felles initiativ for å bedre samarbeidet mellom barnevernet, psykisk helsevern og tverrfaglig, spesialisert rusbehandling.
Jeg vil bidra til at barnevernsinstitusjonene blir et enda bedre sted å være, og vil ha et kontinuerlig blikk mot institusjonene for å følge med på at tilbudet fortsatt utvikler seg til det beste for barn og unge.