Gunnar Gundersen (H): Belastningen ved den nasjonale rovviltpolitikken er svært skjevt fordelt. Det gjelder i særdeleshet ulv. Åsnes kommune er antageligvis den kommunen i landet som er hardest rammet med hele tre revirhevdende ulveflokker innom kommunen. Dette gir store tap for sårbare lokalmiljø.
Hva vil statsråden gjøre for å følge opp rovviltforlikets forutsetninger om spredt belastning, og for å kompensere de tapene som de "utvalgte" enkeltpersoner og lokalmiljø har som følge av en nasjonal politikk for oppbygging av ulvestammen?
Begrunnelse
Skand-ulvprosjektet bekrefter at det i Åsnes er tre forskjellige ulveflokker etablert. Den 25. november 2005 får jeg opplyst at peiling og sporing viste at det var 17 ulver i Åsnes samtidig! Med yngling sommeren 2006 er belastningen enorm. Åsnes berøres av hele den nasjonale målsettingen i rovviltforliket, utmarksbeite er fortrengt og nå kan elgstammen stå for tur. Elgjakta 2006 vil komme til å bekrefte at det er en klar oppgang i antall kuer uten kalv i de områder som berøres av ulveflokkene. Når tre flokker med ulver får fortære det de trenger i vinter, vil jaktbart uttak bli sterkt påvirket.
Da rovviltmeldingen ble lagt fram, ble det ikke sagt mye konkret om belastning på viltet og annen jakt. Forskning viser nå at en ulveflokk står for et uttak på ca. 200 dyr pr. år. Dette alene er et tap på potensielle inntekter på ca. 2-2,5 mill. kr.
Når belastningen blir konsentrert, er dette dramatiske tap. For Åsnes sin del kan det komme til å føre til at en av de viktigste utmarksmuligheter nesten forsvinner om utviklingen får fortsette. I tillegg forsvinner også andre typer jakt som harejakt etc. For mange, og da særlig eldre jegere, er harejakta en av de viktigste livskvaliteter og helsebringende aktiviteter. Den belastning Åsnes er pålagt er ekstrem i forhold til intensjonene i rovviltforliket. Der ble det varslet både at belastningen skulle spres og at tap skulle kompenseres. Ved behandlingen av rovdyrmeldingen i 2004 ble det vedtatt å innføre en forsøksordning for å kompensere for tap i utmarksnæringen. Hensikten var å unngå at enkeltpersoner skulle betale for storsamfunnets ønske om å bygge opp ulvestammen. Forsøksordningen skulle videre bidra til å dempe konfliktnivået i rovdyrpolitikken. Slik fungerte den også i det politiske miljø. Etter dette viser forskning at en ulveflokks uttak av vilt og dermed tapene, er langt større enn man forventet på det tidspunkt rovviltmeldinga ble lagt fram. Foreløpig er ubetydelige beløp bevilget til forsøksordningen, hvilket betyr at man kun kan gå inn på ordninger for utvalgte områder. Dette har ført til at ordningen snarere er konfliktskapende enn konfliktdempende.
I stedet har kombinasjonen av den nasjonale målsettingen og definisjonen av grenseflokkene skapt et reservat i Solør. Dette omgås med øredøvende stillhet sentralt. Departementet må ha god oversikt over hva forskningen viser og de bør derfor ha særdeles gode forutsetninger for både å finne kompenserende tiltak, si ifra om skjevbelastningen sentralt og konstruktivt ta opp en debatt med lokalbefolkningen som viser at man bryr seg. Intet skjer fra departementets side, konfliktnivået stiger og lokalt lurer man på om et sentralt byråkrati utelukkende er til for å overkjøre lokale interesser. Slik kan man ikke ha det. Konflikten må løses med helt andre virkemidler enn man i dag har tilgjengelig.