Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:285 (2006-2007)
Innlevert: 04.12.2006
Sendt: 04.12.2006
Rette vedkommende: Barne- og likestillingsministeren
Besvart: 07.12.2006 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): Ifølge Helse- og omsorgsdepartementet er det ikke tilrådelig å innføre klinisk observasjon av barns kjønnsorganer ved dagens helsekontroller som tiltak for å bekjempe kjønnslemlestelse, verken ovenfor samtlige barn eller særlig utsatte risikogrupper.
Deler statsråden denne vurderingen, hvor hensynet til ikke å stigmatisere minoritetsgrupper går foran å innføre et erfaringsmessig svært effektivt tiltak for å bekjempe kjønnslemlestelse?

Begrunnelse

Bakgrunnen for spørsmålet er Stortingets vedtak nr. 385, 31. mai 2005:

"Stortinget ber Regjeringen utrede innføring av klinisk observasjon av alle barns kjønnsorganer ved dagens helsekontroller, samt utrede omfanget av slike kontroller og om de skal være obligatoriske."

I St.meld. nr. 4 (2006-2007) Om anmodnings- og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2005-2006 henvises det i denne forbindelse til Helse- og omsorgsdepartementet brev av 11. september 2006 hvor følgende fremgår:

"Sosial- og helsedirektoratet fikk av Helse- og omsorgsdepartementet i oppdrag å utrede dette, og tilrår i sin utredning at klinisk observasjon av barns kjønnsorganer for å forebygge kjønnslemlestelse ikke gjøres obligatorisk i dagens helsekontroller. Direktoratets begrunnelse er at en slik undersøkelse uten medisinsk indikasjon kan oppleves som overgrep, og kan ikke forsvares verken etisk, juridisk eller medisinsk.
Risiko for kjønnslemlestelse berører en liten andel jenter i Norge som det er svært vanskelig å avgrense både med hensyn til nasjonalitet, folkegruppe og alder.
Vanskeligheten med å avgrense risikogruppen forsterker de medisinske og etiske betenkelighetene knyttet til obligatorisk observasjon av genitalia. Kjønnslemlestelse av kvinner er forbudt ved lov i Norge, og innføring av særbestemmelser om undersøkelse av kjønnsorganer til jenter fra utvalgte etniske miljøer er egnet til å stigmatisere grupper i befolkningen. Det kan bli oppfattet som krenkende av dem det gjelder, og vil i tillegg reise vanskelige spørsmål knyttet til menneskerettskonvensjonen og diskrimineringsforbudet i barnekonvensjonen."

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Jeg svarer på vegne av arbeids- og inkluderingsministeren og helse- og omsorgsministeren.
Regjeringen er samstemt i at ulovlig og straffbar vold mot jenter og jentekroppen, som kjønnslemlestelse er, må forhindres. Etter anmodningsvedtak i Stortinget gav Helse- og omsorgsdepartementet Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å "utrede innføring av klinisk observasjon av alle barns kjønnsorganer ved dagens helsekontroller, samt utrede omfanget av slike kontroller og om de skal være obligatoriske". Direktoratet tilrår i sin utredning at klinisk observasjon av jenters kjønnsorganer ikke gjøres obligatorisk i dagens helsekontroller som tiltak for å forebygge kjønnslemlestelse. Slike helseundersøkelser gjøres på medisinsk indikasjon. Direktoratet avgrenset utredningen til jentebarn. I sitt svar påpeker direktoratet at det er svak kunnskap om omfang av kjønnslemlestelse i befolkning bosatt i Norge. Videre har direktoratet holdt frem at risiko for kjønnslemlestelse antakelig berører en liten andel jenter i Norge. For øvrig vises det til at helsehjelp i henhold til helselovgivningen skal baseres på frivillighet og samtykke fra barnets pårørende. Gjennom helsekontrollene i barns oppvekst kan barn følges over tid. Ved bekymring om en mulig kjønnslemlestelse er på gang eller planlegges, må helsepersonellets lovpålagte plikt til å avverge en kjønnslemlestelse stå sentralt. Helsepersonell har i et slikt tilfelle en plikt til å melde sin bekymring til barnevernet, som så må følge opp meldingen i henhold til barnevernloven.
Som oppfølging av anmodningsvedtaket vil Regjeringen igangsette et kartleggingsprosjekt for å få mer kunnskap om omfanget av kjønnslemlestelse blant minoritetsbefolkningen bosatt i Norge. Videre har vi behov for oversikt over om avvergelsesplikten faktisk blir benyttet og om helsepersonells meldeplikt til barnevernet blir benyttet. På grunnlag av resultater fra dette kartleggingsprosjektet vil vi intensivere arbeidet med å forhindre kjønnslemlestelse. Vi gjennomfører i dag flere forebyggende tiltak, og det forebyggende arbeid skal styrkes. Samtidig må vi vurdere om vi gjennom helsetjenesten kan avdekke - og bistå jenter som har vært utsatt for kjønnslemlestelse. Regjeringen vil således ta endelig stilling til spørsmålet om helseundersøkelser og eventuelt foreslå nye tiltak når resultater av kartleggingen foreligger.