Skriftlig spørsmål fra André N. Skjelstad (V) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:339 (2006-2007)
Innlevert: 12.12.2006
Sendt: 13.12.2006
Besvart: 22.12.2006 av samferdselsminister Liv Signe Navarsete

André N. Skjelstad (V)

Spørsmål

André N. Skjelstad (V): Mener statsråden Jernbaneverket har håndert denne saken på en tilfredsstillende måte?

Begrunnelse

21. juli i år, ble 17 storfe påkjørt av et godstog på grensa mellom Oppdal og Rennebu i Sør-Trøndelag.
Jernbaneverket vil ikke betale erstatning til gårdbrukeren, da de mener det ikke er grunnlag for det i denne spesielle saken. Bondelaget i Sør-Trøndelag og gårdbrukeren selv er av en annen oppfatning.
Årsaken til at dyrene oppholdt seg ved toglinjen var lav vannstand i elva Gisna, som ellers er et naturlig skille mellom marka der dyrene gikk og jernbanelinja. Jernbaneverket mener det er gårdbrukerens ansvar å følge med på vannstanden, slik at dyrene ikke kommer seg over elva.
Bondelaget i Sør-Trøndelag er av den oppfatning at man ikke kan risikere at store dyreflokker blir påkjørt og eier ikke får noen form for kompensasjon. Og viser til at Jernbaneverket tidligere har gitt erstatning til bønder som har fått tamrein og sauer påkjørt av toget.

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: Bakgrunnen for spørsmålet er at 21. juli i 2006 ble 17 storfe påkjørt av et godstog på grensa mellom Oppdal og Rennebu i Sør-Trøndelag og at Jernbaneverket ikke har villet betale erstatning til gårdbrukeren.

For at Jernbaneverket skal være erstatningsansvarlig ved påkjørsel av dyr må de alminnelige vilkårene for erstatning være oppfylt, det vil si vilkår om ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og økonomisk tap.

Når det gjelder ansvarsgrunnlaget er hovedregelen det alminnelige skyldansvaret. Det vil si at Jernbaneverket må ha opptrådt uaktsomt. Jernbaneverket er ikke ansvarlig på objektivt grunnlagt (ansvar uten skyld).

På ett område har det vært praktisert en ordning som avviker fra ovennevnte. På bakgrunn av en avtale mellom NSB, reindriftsmyndighetene og en representant for reindriftssamene fra 1946 betaler Jernbaneverket billighetserstatning ved påkjørsel av tamrein.

Med unntak for reinpåkjørsel kreves derfor uaktsomhet fra Jernbaneverkets side for at det skal bli erstatningsansvarlig ved påkjørsel av husdyr.

Jernbaneverket har opplyst at i denne konkrete saken foreligger ikke gjerdeplikt for Jernbaneverket. Til tross for at det ikke er gjerdeplikt ble det satt opp gjerde når jernbanen ble anlagt. Gjerdet ble satt opp kun for å markere grensen for jernbanens eiendom og har i liten grad blitt vedlikeholdt, da det ikke har fungert som en stengsel mot beitende dyr.

Ifølge Jernbaneverket har både jernbanen og innehavere av beitedyr opp gjennom årene oppfattet det slik at elva Byna har fungert som en effektiv stengsel for at dyr ikke skulle komme inn på jernbanelinjen.

Normalt er elva Byna så bred og dyp at det ikke er mulig for beitedyr å krysse elven. Etter en lang periode med lite nedbør sommeren 2006 sank imidlertid vannstanden i elven drastisk, hvilket medførte at vannstanden ble så lav at dyrene 21. juli 2006 kunne ta seg over elva, opp en skråning og inn på jernbanelinjen. Det opplyses at vannstanden på dette tidspunktet var ekstremt lav og at man sjelden eller aldri har erfart så lav vannstand i elven Byna før, hvilket også betyr at det var lite påregnelig at denne situasjonen kunne oppstå.

Det er Jernbaneverkets oppfatning at eier av dyrene er nærmere enn Jernbaneverket til å vurdere om vannstanden blir så lav at dyrene kan ta seg over elven. Dermed mener Jernbaneverket at eier av dyrene har medvirket til at skaden skjedde ved ikke å ha foretatt seg noe når vannstanden sank betraktelig. Jernbaneverket anser at Jernbaneverket ikke kan lastes for mangelfullt vedlikehold av gjerde, da gjerdet kun har fungert som eiendomsgrense. I tillegg mener Jernbaneverket at påkjørsel ikke var påregnelig ettersom elven har fungert som barriere mellom eierens eiendom og jernbanen.

Jeg beklager sterkt det som er skjedd. Ut fra de opplysningene jeg har mottatt fra Jernbaneverket anser jeg likevel saken for behandlet i tråd med gjeldende praksis, og derfor også tilfredsstillende.