Svar
Knut Storberget: Innenfor regelverket om innfordring av pengekrav skilles det mellom såkalt utenrettslig inkasso og rettslig inkasso eller rettslig inndriving. Med rettslig inkasso menes begjæring om utleggsforretning og videre tvangsfullbyrdelse av kravet gjennom namsmyndighetene. Inkassoloven bygger på et system der fordringshaverne har valgfrihet med hensyn til om de vil inndrive fordringene selv (egeninkasso) eller overlate inndrivingsarbeidet til et inkassobyrå. Når et inkassobyrå står for inndrivingen av et krav på vegne av en fordringshaver, vil inkassobyrået først gjennomføre utenrettslig inkasso etter reglene i inkassoloven. Om kravet ikke blir betalt etter utenrettslig inkasso, kan inkassatoren på vegne av fordringshaveren ta ut forliksklage eller begjære utlegg. Når fordringshavere velger å inndrive kravet uten hjelp av et inkassobyrå, kan de i prinsippet begjære utleggsforretning med det samme kravet er misligholdt, såfremt det foreligger et tvangsgrunnlag og varslingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven blir fulgt. Men det er naturlig nok vanlig at fordringshaveren sender purringer til skyldneren før rettslig inkasso blir påbegynt.
For utenrettslig inkasso gjennom inkassator oppstiller inkassoloven nærmere regler om hvilke prosedyrer som skal gjennomføres før inkassatoren kan begjære rettslig inkasso. Inkassoloven § 9 fastsetter at før en inkassator kan sette i verk inkassotiltak skal fordringshaveren eller inkassatoren ha sendt et inkassovarsel med en betalingsfrist på minst 14 dager som må være løpt ut uten at kravet er betalt. Når denne fristen er løpt ut og kravet ikke er betalt, skal inkassatoren etter inkassoloven § 10 sende ut en skriftlig betalingsoppfordring hvor skyldneren skal oppfordres til enten å betale eller komme med innsigelser mot kravet innen 14 dager. Inkassoloven § 10 fastsetter nærmere krav til innholdet av betalingsoppfordringen. Etter inkassoloven § 11 skal en inkassator ikke sette i verk rettslig inkasso før betalingsoppfordring etter § 10 med varsel om at rettslig inndriving vil bli satt i verk er sendt, og betalingsfristen er løpt ut, og inkassatoren har vurdert om kravet er rettmessig.
Begrunnelsen for det skriftlige spørsmålet synes å bygge på en oppfatning om at det er uheldig at innkreving gjennom et inkassobyrå tar tid og at inkassobyråene må følge reglene i inkassoloven §§ 9 og 10. Jeg vil i den forbindelse peke på at formålet med inkassolovens regler om plikt til inkassovarsel og betalingsoppfordring er å verne skyldneren. Der er ikke ansett som ønskelig at inndrivingen straks skjer på strengest mulig måte, dvs. gjennom rettslig inkasso. Begrunnelsen for at et inkassobyrå ikke kan sette i verk inkassotiltak før varsel etter inkassoloven § 9 er sendt, er at skyldneren skal gis anledning til å avverge at kravet straks sendes til inkasso med de kostnader og ubehag dette kan føre med seg. Varselet vil dessuten kunne føre til at det fremkommer innsigelser som gjør det klart for fordringshaveren at det ikke eksisterer noe krav, slik at en unødvendig inkassosak avverges. Også bestemmelsen i inkassoloven § 10 om betalingsoppfordring skal gi skyldneren tid til å områ seg og gi skyldneren en sjanse til å betale eller reagere på annen måte før rettslige skritt blir tatt. Bestemmelsene i inkassoloven §§ 9 og 10 sikrer også at skyldneren skal oppfordres til å komme med eventuelle innsigelser mot kravet.
Reglene om fremgangsmåten for inkassatorer i §§ 9 og 10 er ansett for å være så viktige at overtredelse av dem vil være straffbart for inkassatoren, jf. inkassoloven § 32.
Det er selvsagt ønskelig at skyldneren også når kravet inndrives ved egeninkasso, gis tilstrekkelig tid til å områ seg før det iverksettes rettslig inkasso. Spørsmålet om å gi inkassoloven §§ 9 og 10 anvendelse også ved egeninkasso ble vurdert i forbindelse med forberedelsen av inkassoloven. En av årsakene til at bestemmelsene ikke ble gitt anvendelse for egeninkasso var at egeninkasso kan forekomme sporadisk blant næringsdrivende, og at også mindre næringsdrivende kan benytte seg av egeninkasso fra tid til annen. Det ble ansett for uheldig å la straffesanksjonerte regler om varsler komme til anvendelse overfor slike "mindre profesjonelle" aktører som vil ha forskjellige forutsetninger for å kunne sette seg inn i regelverket. Det ble også lagt vekt på at det i liten grad var dokumentert et faktisk behov for å la reglene komme til anvendelse, i det det i praksis sjelden var problemer med tilstrekkelig antall purringer og frister ved egeninkasso. I stedet ble det gitt en rett til gebyrmessig dekning av inndrivningskostnader ved egeninkasso for fordringshavere som følger reglene i inkassoloven §§ 9 og 10. Inkassoloven § 7 gir dessuten hjemmel for at Kongen i forskrift kan fastsette at reglene om fremgangsmåten i §§ 9 og 10 og andre bestemmelser i inkassoloven som i utgangspunktet ikke gjelder ved egeninkasso, helt eller delvis skal gjelde for fordringshavere som stadig inndriver pengekrav av en angitt type. Denne forskriftshjemmelen er foreløpig ikke benyttet.
Dersom skyldneren betaler innen betalingsfristen etter inkassovarselet, kan fordringshaveren ikke kreve erstatning for vederlag til inkassatoren, jf. inkassoloven § 17 tredje ledd. Dersom skyldneren betaler innenfor betalingsfristen i en betalingsoppfordring, regulerer inkassoforskriften § 2-2 skyldnerens maksimale erstatningsplikt for inndrivingskostnaden. Satsene varierer etter kravets størrelse. Som eksempler på satsenes størrelse kan jeg nevne at fra 1. januar 2007 vil satsene være 280 kr for krav inntil 1 250 kr, 560 kr for krav inntil 2 500 kr og 1 120 kr for krav inntil 10 000 kr.
Inkassoforskriften § 2-3 fastsetter maksimalsatser for skyldnerens erstatningsplikt i saker der betalingsfristen i en betalingsoppfordring etter inkassoloven § 10 er oversittet med mer enn 14 dager. I slike saker er satsene høyere, f.eks. er satsen (fra 1. januar 2007) for krav inntil 1 250 kr 560 kr, for krav inntil 2 500 kr 1 120 kr, og for krav inntil 10 000 kr 2 240 kr.
Inkassoforskriften § 1-2 gir fordringshaverne rett til gebyrmessig erstatning ved egeninkasso dersom fordringshaveren har fulgt fremgangsmåten i inkassoloven §§ 9 og 10. Fordringshaveren kan uavhengig av faktiske kostnader (fra 1. januar 2007) f.eks. kreve 168 kr for å sende ut en betalingsoppfordring etter inkassoloven § 10. Dersom fordringshaveren kan dokumentere at de faktiske kostnadene ved utsending av varselet er høyere enn dette, kan de faktiske kostnadene kreves dekket, innenfor maksimalsatsene i forskriften §§ 2-2 og 2-3.
Både ved egeninkasso og fremmedinkasso er det etter inkassoloven § 17 et vilkår at fordringshaverens utgifter må ha vært nødvendige for at skyldneren skal plikte å dekke dem.
Maksimalsatsene i forskriften §§ 2-2 og 2-3 var tidligere knyttet til rettsgebyrets størrelse. Forskriften ble revidert i 2002 ved at det ble fastsatt en egen inkassosats som er vesentlig lavere enn rettsgebyret. Endringen innebar en reduksjon av maksimalsatsene, slik at de justert for konsumprisindeksen kom på omtrent samme nivå som de hadde vært på ved inkassoforskriftens ikrafttredelse i 1989. Inkassosatsen ble i 2002 fastsatt til 520 kr, og har siden vært oppregulert årlig i samsvar med konsumprisindeksen, slik at den fra 1. januar 2007 vil være på 560 kr. Ved fastsettelsen av satsenes størrelse ble det, i tillegg til hensynet til skyldnerens stilling, lagt vekt på at kreditor skal få dekket sine nødvendige inndrivingskostnader, på inkassobransjens rammebetingelser, som en anså burde være omtrent den samme som i 1989, og på hensynet til betalingsmoralen. Det må også presiseres at satsene er maksimalsatser, og ikke standardsatser som kan anvendes i ethvert tilfelle. Jeg mener det er riktig at satsene for enkle saker i forskriften § 2-2 og tyngre saker i § 2-3 er differensierte. Jeg tar ikke sikte på å gjøre endringer i satsene ut over den årlige justeringen som følge av endringer i konsumprisindeksen. En opphevelse av maksimalsatsene i forskriften §§ 2-2 og 2-3 ville innebære at skyldnerne ikke hadde noe vern mot høyere inndrivingskostnader ut over den begrensningen som ligger i at kostnadene må være nødvendige.
Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav f, som trådte i kraft 1. januar 2006, gir anledning til å benytte et "skriftstykke som fordringshaveren selv har sendt skyldneren og som viser kravets grunnlag og omfang", som tvangsgrunnlag for en utleggsforretning. Et slikt skriftstykke kan for eksempel være kopi av en faktura. Bestemmelsen gjør det enklere å få en utleggsforretning, fordi den ofte vil spare fordringshaveren for å måtte skaffe seg en dom i forliksrådet. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7 annet ledd at dersom skyldneren har innvendinger mot saksøkerens krav, skal saken enten behandles i forliksrådet eller heves. Dette innebærer at et tvangsgrunnlag etter § 7-2 første ledd bokstav f bare kan lede til utleggsforretning dersom skyldneren ikke har innvendinger mot kravet. Bestemmelsen representerer således en forenklet prosess for utleggsforretninger for uimotsagte krav.
Bestemmelsen i § 7-2 første ledd bokstav f kan anvendes både av fordringshavere som sender inn begjæring om utleggsforretning selv, og av inkassobyråer eller advokater som sender inn begjæringer på vegne av fordringshaveren. Formålet med å innføre en slik forenklet adgang til tvangsfullbyrdelse av uimotsagte krav var blant annet å spare skyldneren for kostnader ved forliksrådsbehandling. Videre var det lagt vekt på at mange saker i forliksrådet ender med uteblivelsesdom som følge av manglende tilsvar. Blant dem som ikke avgir tilsvar, kan det være mange ressurssvake skyldnere som ikke evner å fremsette rettmessige innsigelser på en adekvat måte. Den kontakten namsmannen har med skyldneren under en utleggssak, kan øke sannsynligheten for at innsigelsene blir gitt en forsvarlig behandling. Det var også et hensyn at regelen ville innebære raskere inndriving ved at fordringshaveren oftere vil slippe å måtte bringe saken inn for forliksrådet. Men det er da selve tvangsfullbyrdelsesprosessen, altså den rettslige inkasso, som i tilfelle blir raskere. Det har ikke vært et formål med innføringen av § 7-2 første ledd bokstav f å gjøre endringer i de utenrettslige inkassoprosedyrene.
En forskjell mellom tvangsgrunnlag etter § 7-2 annet ledd bokstav f og en dom i forliksrådet er at forliksrådsdommen har rettskraftvirkning. Det kan være en grunn til at en del fordringshavere fremdeles foretrekker å skaffe seg forliksrådsdom også for uimotsagte krav.
I Ot.prp. nr. 13 (2006-2007) Om lov om endringer i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr har Regjeringen foreslått vesentlige reduksjoner i gebyrene for utleggsforretninger fra 1. januar 2007. Forslaget er fulgt opp i Innst. O. nr. 33 (2006-2007) og Besl. O. nr. 48 (2006-2007), og forventes behandlet i Lagtinget 19. desember 2006. Denne gebyrreformen innebærer at gebyret for begjæring om utleggsforretning reduseres fra 2,1 ganger rettsgebyret til 1,85 ganger rettsgebyret, dvs. fra 1 806 kr til 1 591 kr. Videre vil tilleggsgebyret på 2,6 ganger rettsgebyret (2 236 kr) i saker der utlegg blir tatt, bli fjernet. Endringene vil medføre mindreinntekter for staten på ca. 230 mill kr. Formålet med endringene er å skjerme mennesker med gjeldsproblemer fra høye gebyrer på tvangsinndrivelse av misligholdt gjeld. I saker der utlegg blir tatt vil de to forslagene til sammen spare skyldneren for 2 451 kr. Det er grunn til å tro at reduksjonen av rettsgebyret for utleggsbegjæringer vil gjøre at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav f vil bli mer brukt i saker om inndrivelse av uimotsagte krav, dvs. at flere fordringshavere vil ønske å benytte denne formen for tvangsgrunnlag i stedet for å begjære dom i forliksrådet.
Det foreligger ikke planer om å sette i verk bestemte informasjonstiltak om regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav f overfor norske bedrifter. Særlige informasjonstiltak om nye lovbestemmelser iverksettes først og fremst for lovgivning som retter seg mot forbrukere eller privatpersoner for øvrig. Interesseorganisasjoner vil dessuten i mange tilfelle sørge for informasjon som er rettet særskilt mot de grupper som organisasjonen representerer. Bestemmelsen synes ellers å være vel kjent blant advokater og inkassobyråer.