Begrunnelse

I flere utmarksregioner i Norge pågår det for tiden konflikter i forhold til arealdisponering og forskjellige brukerinteressers rett til å bruke utmarken. Dette dreier seg både om bruk og vern, og om rovdyr, men også om reindrift versus annen næringsvirksomhet. Det har blitt drevet med reindrift i deler av Trøndelag i flere hundre år. Tidligere var beiterett en forhandlingssak mellom grunneiere og reinbeitelagene. Dessverre har reindriftssamenes styrkede rettigheter blitt fulgt av et økende konfliktnivå. Det kan tyde på at noen av representantene for reindriftsnæringen i dag mener at det ligger et større gevinstpotensial i konflikt med lokalbefolkningen enn i forhandling. En slik utvikling er selvfølgelig ikke heldig og det har medført en rekke rettssaker. I den senere tid har det blitt etablert en praksis der reindriftssamene enten får dekket alle sine kostnader ved å ta sakene inn for retten eller at staten selv fører sak for å sikre reindriften tilgang på nye områder. Så er det grunn til å peke på et stort paradoks. Man hevder altså hardnakket fra Regjeringens og reindriftsnæringens side at tamrein er sky for mennesker og menneskelig infrastruktur. Samtidig er det mange tilfeller hvert eneste år hvor rein blir observert på innmark, hvor den selvfølgelig ikke har noe å gjøre.
Videre har Regjeringen selv i siste reindriftsavtale gått inn for å bevilge penger til et reingjerde rundt Hammerfest fordi reinen ikke skal beite i hagene til folk. I lys av disse forholdene er det jo grunn til å ha en viss sympati for at lokalbefolkningene i norske utmarkskommuner er noe i tvil om hvorvidt det er behov for buffersoner utenfor de definerte reinbeiteområder. Konfliktnivået er til dels høyt i disse sakene og skal utmarksnæringene overleve, må det kunne samhandles. Slik samhandling blir vanskeliggjort dersom en yrkes gruppe og en etnisk gruppe konsekvent blir satt foran de andre. Det må kunne sies å være spesielt uheldig når slike avgjørelser blir tatt på tvers av faglige begrunnelser.