Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:460 (2006-2007)
Innlevert: 19.01.2007
Sendt: 22.01.2007
Besvart: 31.01.2007 av miljøvernminister Helen Bjørnøy

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Rovvilt er vandrende arter som bruker til dels store arealer. Med Norges lange grense mot Sverige blir det viktig å ha en god dialog med Sverige om forvaltning.
Hva har statsråden foretatt seg i forhold til å skape en god dialog med Sverige, og hvilke vurderinger gjør statsråden seg rundt spørsmålet om en felles forvaltning med Sverige er ønskelig eller ikke?

Begrunnelse

Rovvilt vandrer over og bruker store områder. De svenske rovviltbestandene befinner seg i stor grad i områder som grenser inn mot Norge. Beslutninger og forvaltning på den ene siden av grensen får konsekvenser for og påvirker forvaltningen på den andre siden.
Sverige utreder nå sin rovviltforvaltning på nytt. Denne utredningen skal være klar 1. desember 2007. Utredningen kommer tett innpå forrige utredning og som et resultat av at konfliktnivået i Sverige er høyere enn det man forventet etter forrige utredning.
I Norge er også konfliktnivået høyt. Det gjelder flere av rovviltbestandene, avhengig av hvor konsentrasjonen av bestand er stor. Når det gjelder ulv, så er den i ferd med å gjøre alvorlige innhugg i husdyrhold med basis i utmarksbeite i områdene øst for Glomma og mellom Kongsvinger og Elverum. Konfliktnivået mot jegerstanden er også høy, fordi mulig jaktuttak og kvalitet på jakta reduseres. Det faktum at Norge utelater grenseflokkene fra sine bestandsmål har gjort at hele området føler en sterk avmakt overfor situasjonen. Det er derfor viktig å ta tak i denne problematikken.
I Norge teller ikke grenseflokkene for ulv med i bestandsmålene, mens de i Sverige telles med. Måten dette gjøres på betyr at i praksis vil hele den norske grensesonen (og store deler av ulvesonen er en grensesone) være en del av svensk forvaltning. Risikoen er stor for at heller ikke Sverige vil ha fokus på konfliktnivået der.
Med klare målsettinger om at bestand av rovvilt skal opprettholdes både i Sverige og Norge, vil dette i stor grad dreie seg om å finne balansen mellom forvaltning og konfliktnivå i begge land. Alt dette tilsier at Sverige og Norge burde ha en mye tettere kontakt om rovdyrpolitikken.

Helen Bjørnøy (SV)

Svar

Helen Bjørnøy: Bjørn, jerv, ulv og gaupe bruker store arealer, og siden de er utbredt både i Norge, Sverige og Finland, er det naturlig at disse landene har et nært samarbeid om forvaltningen av dem. Samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland om de store rovdyrene er betydelig styrket i løpet av de siste ti årene og omfatter nå, i tillegg til arbeid innenfor internasjonale konvensjoner, samarbeid både mellom sentrale og regionale viltmyndigheter og samarbeid om forskning og overvåking. Jeg har selv jevnlig kontakt med den svenske miljøministeren, og jeg tar sikte på et møte i løpet av våren, hvor vi blant annet vil diskutere samarbeidet mellom Norge og Sverige.

Konvensjonen om biologisk mangfold og Bern-konvensjonen inneholder også bestemmelser om samarbeid over landegrensene. Norge, Sverige og Finland har hver for seg vedtatt nasjonale målsettinger for forvaltningen som går ut på å bidra til å sikre levedyktige bestander av alle de fire store rovviltartene. Dette danner et godt utgangspunkt for samarbeid. Når det gjelder spørsmålet om en felles forvalting er det er imidlertid et grunnleggende prinsipp at de enkelte partslandene er ansvarlige for å innfri sine egne forpliktelser i forhold til konvensjonene. De enkelte land må derfor fatte sine egne avgjørelser for å sikre at artene overlever.

Etter Bern-konvensjonen har Norge en klar forpliktelse til å bidra til å sikre overlevelsen til alle de store rovviltartene i norsk natur. Dette inkluderer også ulv. Bern-konvensjonen forplikter ikke nødvendigvis Norge til å ha en separat, levedyktig, norsk bestand av ulv dersom det gjennom et samarbeid med berørte naboland kan sikres en felles levedyktig bestand. Norge har imidlertid et selvstendig ansvar for å bidra til en levedyktig bestand. Dette ansvaret kan ikke overføres til et annet land. Ved behandlingen av St.meld. nr. 15 (2003-2004) fastsatte Stortinget nasjonale bestandsmål for bjørn, jerv, ulv og gaupe i Norge. Disse målsettingene dekker etter min vurdering Norges internasjonale forpliktelser til å bidra til å sikre disse artenes overlevelse i Skandinavia.