Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:745 (2006-2007)
Innlevert: 14.03.2007
Sendt: 15.03.2007
Besvart: 21.03.2007 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): Da Laksevåg ble bombet 4. oktober 1944 ble 193 mennesker drept og 180 skadet. Mange overlevende mistet sine nærmeste og forteller om senskader som følge av de traumatiske hendelsene. Flere av disse har fått avslag på søknader om krigspensjon. Det er stilt spørsmål ved om avslagene skyldes en for streng regeltolkning og ved om relevant rettspraksis ikke gis tilstrekkelig vekt. Det har også blitt klaget på saksbehandlingen. Søknader om krigspensjon skal avgjøres i tråd med lovgivers intensjoner.
Kan statsråden forsikre om at så skjer?

Begrunnelse

Rikstrygdeverkets og nå NAVs behandling av søknader om krigspensjon fra personer som i barneårene opplevde alliertes bombing av Laksevåg i 1944, er blitt kritisert.
En del av kritikken retter seg mot saksbehandlingen. Når for eksempel søkere har klaget over sakkyndigevurderinger, skal vedkommende sakkyndig ha blitt involvert i klagebehandlingen. Videre hevdes det at forvaltningen ikke tar tilstrekkelig hensyn til at Stortinget i 1999 vedtok at det skulle bli lettere å få krigspensjon for psykiske senskader. En avgjørelse fra Gulating lagmannsrett som ga en overlevende fra Laksevåg medhold i krav om krigspensjon, tillegges etter det opplyste dessuten ikke rettskildeverdi i tilsvarende saker som gjelder søknad om krigspensjon til andre overlevende, jf. uttalelser i artikkelen "Dom kan bli viktig for Holen-barna" i Bergens Tidende 12. januar 2007.
Når det reises slik kritikk mot forvaltningen kan det være grunn til å se nærmere på saksbehandlingen, og det vil være interessant å få statsrådens vurdering av praksis i saker om krigspensjon.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: I begrunnelsen for spørsmålet skriver representanten bl.a. at det hevdes at det i forvaltningen ikke tas tilstrekkelig hensyn til at Stortinget i 1999 vedtok at det skulle bli lettere å få krigspensjon for psykiske senskader. En del av kritikken retter seg også mot saksbehandlingen for øvrig.

Gjeldende lovgivning om krigspensjonering gir rett til uførepensjon til personer som har fått varig mén eller nedsatt arbeidsevne på grunn av krigsskade. Uførepensjon gis ved tap av ervervsevnen og utmåles i forhold til grad av uførhet.

Utgangspunktet for praktiseringen av lovene om krigspensjon er de anvisninger som ble gitt av det såkalte "Eitinger-utvalget". Stortinget stilte seg i 1990 bak konklusjonene fra Eitinger-utvalget der man foreslo et forenklet opplegg for praktiseringen av kravet til årsakssammenheng når det gjelder psykiske lidelser. Eitinger-utvalget konsentrerte sitt arbeid om å finne frem til grupper av krigsdeltakere med psykiske plager som kunne godtas ut fra presumpsjon for årsakssammenheng.

De som ikke går inn under ordningen med godkjennelse ut fra presumpsjon (dette gjelder blant annet skadde fra Holen skole), kan få krigspensjon etter en konkret og individuell vurdering av den enkelte sak. I vurderingen legges det blant annet vekt på den enkeltes krigspåkjenninger, eventuelle skader/sykdom, helse- og ervervsmessig utvikling etter krigen og andre forhold og påkjenninger som kan ha hatt betydning. I tvilstilfeller blir det brukt spesialisterklæringer.

Fordi disse sakene skal vurderes individuelt, må vurderingen skje helt konkret i den enkelte sak ut fra de spesialisterklæringer mv. som foreligger. Samme påkjenning, opplevelse osv. vil kunne ha forskjellig utslag på forskjellige personer, og kan derfor gi forskjellig resultat i de enkelte saker.

Det er Arbeids- og velferdsetaten som behandler og treffer vedtak i saker om krigspensjon med Trygderetten som ankeinstans. Trygderettens avgjørelser kan overprøves av domstolene.

For øvrig kan jeg opplyse at jeg har fått flere henvendelser med krav/ønske om at personer fra Holen skole og tidligere huleboere fra Finmark som var utsatt for traumatiske opplevelser under den andre verdenskrigen i større grad enn i dag bør få krigspensjon.

Det er viktig for meg at personer og grupper som tar opp spørsmål om korrekt og rettferdig behandling av skader som følge av påkjenninger under krig får saken sin grundig vurdert. Departementet har bedt Arbeids- og velferdsetaten blant annet forta en grundig gjennomgang av praksis i disse sakene i de siste årene før 1990 og for årene etter 1990. På bakgrunn av Arbeids- og velferdsetatens redegjørelse, vil departementet vurdere nærmere om det kan være aktuelt å se på enkelte sider av regelverk og praksis på nytt i disse typer saker.