Per-Willy Amundsen (FrP): I fjor var det et ordføreropprør der 150 ordførere gikk ut mot spilleautomatene. En rekke ordførere har også den senere tiden uttrykt et sterkt ønske om at den enkelte kommune bør kunne avgjøre om de ønsker spilleautomater i sitt lokalmiljø.
Hvorfor vil ikke statsråden la kommunene bestemme spillpolitikken selv, når sosiale og økonomiske kostnader knyttet til spilleavhengighet kan ha stor betydning for den enkelte kommune?
Begrunnelse
Kommunene tar i en lang rekke saker vanskelige avveininger på vegne av kommunens innbyggere. Det er et viktig prinsipp at beslutninger som angår den enkelte tas så nær innbyggerne som mulig. Kommunene bør ikke bare administrere statlige ordninger, men ha reell innflytelse over politikken på områder som angår kommunens innbyggere. Kommunene bestemmer allerede i dag over skjenkebevillinger, åpningstider, arealforvaltning (riktignok i stadig mindre grad), og til en viss grad også over alkoholutsalg. Hvis man utvidet lokalpolitikkens virkeområde slik at også politikk i forbindelse med spilleautomater og andre pengespill bestemmes lokalt, styrkes lokaldemokratiet. Dersom man virkelig tar lokaldemokratiet på alvor bør det være opp til den enkelte kommune å avgjøre om man ønsker spilleautomater. Telemarksavisa hadde 20. mars 2007 en artikkel der ordførere fra regjeringspartiene gir utrykk for sterke meninger om spilleautomater. Det kan synes som om Regjeringen ikke har tillitt til regjeringspartienes egne ordførere som Øystein Beyer (Arbeiderpartiet), Rolf Erling Andersen (Arbeiderpartiet), Anne M. Blaker (Arbeiderpartiet), Arne Vinje (Sosialistisk Venstreparti), Finn Tallakstad (Arbeiderpartiet), Olav Tho (Senterpartiet), Torstein Tveito (Senterpartiet), Arne Storhaug (Arbeiderpartiet), Hans Sundsvalen (Arbeiderpartiet), John Kleivstaul (Senterpartiet), Olav Urbø (Senterpartiet), Erik Haatvedt (Arbeiderpartiet) Og Jan Thorsen (Senterpartiet).