Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:804 (2006-2007)
Innlevert: 23.03.2007
Sendt: 23.03.2007
Rette vedkommende: Kultur- og kirkeministeren
Besvart: 19.04.2007 av kultur- og kirkeminister Trond Giske

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): I fjor var det et ordføreropprør der 150 ordførere gikk ut mot spilleautomatene. En rekke ordførere har også den senere tiden uttrykt et sterkt ønske om at den enkelte kommune bør kunne avgjøre om de ønsker spilleautomater i sitt lokalmiljø.
Hvorfor vil ikke statsråden la kommunene bestemme spillpolitikken selv, når sosiale og økonomiske kostnader knyttet til spilleavhengighet kan ha stor betydning for den enkelte kommune?



Begrunnelse

Kommunene tar i en lang rekke saker vanskelige avveininger på vegne av kommunens innbyggere. Det er et viktig prinsipp at beslutninger som angår den enkelte tas så nær innbyggerne som mulig. Kommunene bør ikke bare administrere statlige ordninger, men ha reell innflytelse over politikken på områder som angår kommunens innbyggere. Kommunene bestemmer allerede i dag over skjenkebevillinger, åpningstider, arealforvaltning (riktignok i stadig mindre grad), og til en viss grad også over alkoholutsalg. Hvis man utvidet lokalpolitikkens virkeområde slik at også politikk i forbindelse med spilleautomater og andre pengespill bestemmes lokalt, styrkes lokaldemokratiet. Dersom man virkelig tar lokaldemokratiet på alvor bør det være opp til den enkelte kommune å avgjøre om man ønsker spilleautomater. Telemarksavisa hadde 20. mars 2007 en artikkel der ordførere fra regjeringspartiene gir utrykk for sterke meninger om spilleautomater. Det kan synes som om Regjeringen ikke har tillitt til regjeringspartienes egne ordførere som Øystein Beyer (Arbeiderpartiet), Rolf Erling Andersen (Arbeiderpartiet), Anne M. Blaker (Arbeiderpartiet), Arne Vinje (Sosialistisk Venstreparti), Finn Tallakstad (Arbeiderpartiet), Olav Tho (Senterpartiet), Torstein Tveito (Senterpartiet), Arne Storhaug (Arbeiderpartiet), Hans Sundsvalen (Arbeiderpartiet), John Kleivstaul (Senterpartiet), Olav Urbø (Senterpartiet), Erik Haatvedt (Arbeiderpartiet) Og Jan Thorsen (Senterpartiet).

Trond Giske (A)

Svar

Trond Giske: Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 44 (2002-2003) om endringer i pengespill- og lotterilovgivningen vedtok Stortinget i juni 2003 at de eksisterende gevinstautomatene skulle fjernes og erstattes av nye spilltilbud drevet i regi av Norsk Tipping. Begrunnelsen var et ønske om å bekjempe spilleavhengighet og forebygge kriminalitet mer effektivt, samt å kunne håndheve reglene for den lovlige spillevirksomheten bedre.

Stortinget forutsatte i 2003 at de samfunnsnyttige og humanitære organisasjonene som hadde inntekter fra automater skulle få del i overskuddet fra Norsk Tippings samlede spillinntekter når Norsk Tippings nye spillvirksomhet var iverksatt. Dette som kompensasjon for noe av bortfallet av inntekter fra automatene.

Etter 2003 har Stortingets vedtak vært brakt inn både for norske domstoler og for EFTA-domstolen, for å vurdere om vedtaket var i strid med EØS-avtalen. 14. mars 2007 kom EFTA-domstolen til at det ikke forelå slik motstrid.

Det er to spørsmål som gjør statens politikk i forhold til pengespill viktig. For det første har pengespill alltid hatt stor tiltrekningskraft på mennesket og genererer lett store pengebeløp. Dette gjør det nødvendig å regulere pengespill i forhold til hvem som får tilby pengespill og hvem som skal ha det økonomiske overskuddet. For det andre har pengespill til alle tider forårsaket problemer for enkeltpersoner og for samfunnet i form av spilleavhengighet og kriminalitet. Dette gjør det nødvendig å regulere pengespill for å avgjøre hvilke spill som skal tillates og hvordan spillvirksomheten bør kontrolleres.

Siden midten av forrige århundre har Norsk Tipping blitt bygd opp som hovedredskapet i norsk pengespillpolitikk. Alle store pengespill har etter hvert blitt lagt inn under Norsk Tippings spillvirksomhet for å sikre direkte politisk styring med hva som tillates og hvordan spillvirksomheten drives. Tanken er at spillelysten i folket trekkes inn mot eller kanaliseres til de kontrollerte spilltilbudene som drives av Norsk Tipping. Med slik kanalisering av spilleaktiviteten vil langt færre ha behov for eller ønsker om å delta i illegale og uregulerte pengespill.

Jeg har forståelse for at en rekke kommuner har ønsket å fjerne dagens automater. Dette ønsket deles av meg, og derfor blir også alle automatene fjernet fra 1. juli 2007. De framtidige spillterminalene til Norsk Tipping vil ikke ha spill som skaper problemer slik gevinstautomatene har gjort.

Stortinget gikk i behandlingen av reformen ikke inn for et forbud. Erfaringer fra andre land tilsier at et totalforbud kan føre til fremvekst av et illegalt marked med økt kriminalitet og fortsatt problemer for de spilleavhengige som resultat. De negative konsekvensene av en forbudslinje vil ikke bli mindre om det er kommunene som innfører forbudet. Dette støttes også av Lotteritilsynet som ikke er kjent med at reguleringen av slike spill er lagt til kommunalt nivå i andre land.