Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:869 (2006-2007)
Innlevert: 02.04.2007
Sendt: 02.04.2007
Besvart: 16.04.2007 av finansminister Kristin Halvorsen

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Mener finansministeren det er riktig ved virksomhetsoverdragelser og skattemessig å legge til grunn en inndeling av goodwill i egenutviklet goodwill og annen goodwill, eller mener finansministeren at all goodwill som erverves er å anse som ervervet goodwill med tilhørende skattemessig avskrivningsrett?

Begrunnelse

Firda-dommen (Rt 2005 s. 1461, Utv 2005 s. 1279) er en prinsipielt viktig dom i grenselandet mellom regnskap og skatt. Det oppsiktsvekkende er at høyesterett uttaler at goodwill ved virksomhetsoverdragelse skal inndeles i ervervet goodwill og egenutviklet goodwill. Førstnevnte gir rett til skattemessig avskrivning, sistnevnte gjør det ikke.
Slik fordeling gjøres ikke i regnskapsretten, og dommen gir et annet innhold i begrepet egenutviklet goodwill enn det som følger av en lang regnskapsteoretisk og regnskapsrettslig tradisjon, der egenutviklet goodwill idet den blir overdratt i forbindelse med en virksomhetsoverdragelse, nettopp blir ervervet goodwill.
Egenutviklet goodwill benyttes i regnskapsteorien om goodwill som er opparbeidet gjennom foretakets egne interne aktiviteter. En oppdeling av ervervet goodwill som Høyesterett legger opp til er vanskelig å gjennomføre i praksis, og vil bero på svært usikre estimater knyttet til verdsettelsen av den oppkjøpte virksomheten. Slik inndeling har av den grunn aldri vært en del av norsk regnskapsrett.
Ulempen ved den fortolkning høyesterett legger til grunn, er at kompliserte målespørsmål må finne sin løsning både innenfor regnskapsretten og innenfor skatteretten.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Etter Finansdepartementets syn er de rettslige virkningene av Firda-dommen mer begrenset enn det som antas i spørsmålet hit.

Ved overdragelse av virksomhet kan det bli betalt et vederlag som overstiger verdien av de konkrete, fysiske og immaterielle eiendelene som kan identifiseres i bedriften. Dette kan skyldes at kjøper betaler for en ikke identifiserbar tilleggsverdi av foretaket på grunn av opparbeidet kundekrets, knowhow mv. Slik tilleggsverdi fremkommer som en restverdi etter at det samlede, reelle vederlag for de identifiserbare eiendelene er trukket fra samlet vederlag for foretaket. Denne restverdien kalles goodwill eller forretningsverdi.

Utgangspunktet i norsk skatterett er at ervervet forretningsverdi kan avskrives, jf. skatteloven § 6-10 annet ledd. Slik forretningsverdi kan være ervervet enten ved kjøp av virksomhet eller overtakelse av virksomhet ved arv eller gave. Verdien må altså ha oppstått før overdragelsen til neste eier. Avskrivninger skjer da i samsvar med saldoreglene i skatteloven §§ 14-40 flg.

Norsk skatterett inneholder ikke særskilte regler for behandling av kostnader som fører til opparbeidelse av egen forretningsverdi (egenutviklet forretningsverdi). Slike kostnader fradragsføres etter de reglene som gjelder for vedkommende kostnad.

Ved overdragelser av virksomhet må partene for skatteformål fordele det totale vederlaget for foretaket (kostpris) på de ulike identifiserbare, overdratte eiendelene.

En eventuell restverdi vil utgjøre den overdratte forretningsverdien. Ligningsmyndighetene kan endre partenes skjønnsmessige fordeling av vederlaget dersom de har grunnlag for det, f.eks. fordi partenes fordeling er mer skattemotivert enn reell.

Firda-dommen gjaldt kjøp av fiskeoppdrettsanlegg med to oppdrettskonsesjoner. Både anlegget og konsesjonene anses som identifiserbare eiendeler. Ligningsmyndighetene hadde lagt til grunn at verdien av de overdratte fiskeoppdrettskonsesjonene var så høy at det ikke kunne ses å være betalt noe vederlag for virksomheten utover de identifiserbare aktiva. Det forelå derfor ingen ervervet forretningsverdi. Høyesterett sluttet seg til dette. Så langt stadfester dommen bare at det er det reelle vederlaget for eiendelene som skal legges til grunn, ikke et ubegrunnet lavere vederlag som kunne åpne for en fiktiv goodwill-klassifisering av restverdi.

I tillegg uttalte førstvoterende dommer i Høyesterett at det under ingen omstendigheter kan kreves "avskrivning for det som måtte være betalt for fordeler i form av synergieffekter, rasjonaliseringsgevinster, stordriftsfordeler mv., da disse fordelene er oppstått på kjøpers hånd, og egenutviklet goodwill ikke kan avskrives".

Etter det jeg kan se, har denne uttalelsen ikke avgjørende betydning for resultatet i dommen fordi det ved rettens verdivurderinger ikke ble konstatert noe vederlag utover det som gjaldt eiendelene selv. Resultatet i dommen er en bekreftelse av at verdier som ikke forelå i foretaket forut for overdragelsen, ikke kan klassifiseres skatterettslig som avskrivbar, ervervet goodwill. Det gjelder selv om kjøperen oppnår en merverdi ved at de ervervede eiendelene slås sammen med kjøperens øvrige virksomhet, og kjøper derfor betaler en overpris for å kunne sikre seg disse eiendelene. Slik overpris skal kjøperen behandle som en del av kostprisen for de ervervede eiendelene.

Etter departementets syn er det liten dramatikk i dette. Det ville være skattepolitisk uheldig om overpris for å sikre seg identifiserbare eiendeler i stordrifts- eller rasjonaliseringsøyemed mv., kunne klassifiseres som goodwill og dermed behandles gunstigere enn kostprisen for øvrig for eiendelene. Selvsagt kan de konkrete verdivurderingene bli vanskelige i enkelttilfeller. Men dette begrunner ikke en fravikelse av det generelle prinsippet om at faktisk vederlag for næringseiendeler, inklusive ev. overpris som kjøperen av en eller annen grunn er villig til å betale for dem, i sin helhet skal behandles skattemessig som kostpris for dem.

Når det gjelder forholdet mellom regnskap og skatt, er utgangspunktet at skatterettslige spørsmål skal avgjøres på grunnlag av skattereglene, dvs. at regnskapsretten ikke har direkte betydning. Ett viktig unntak gjaldt tidligere for tidfestingen av inntekter og kostnader. Skatteloven bestemte da at årsregnskapet skulle legges til grunn ved den skattemessige tidfestingen for regnskapspliktige skattytere. Denne koblingen mellom regnskap og skatt ble opphevet ved lov av 9. desember 2005, da Stortinget vedtok at det skattemessige realisasjonsprinsippet skulle innføres som tidfestingsprinspipp også for regnskapspliktige skattytere.

Utviklingen i retning av frikobling fra regnskapsretten skyldes bl.a. at det er en fordel at skattereglene ikke påvirkes av endringer i regnskapsreglene. Regnskapsretten er i stadig utvikling, og en kobling til regnskapsreglene kan gi liten forutsigbarhet for både skattytere og myndighetene. Dette ble ytterligere aktualisert etter at norske selskaper fra og med inntektsåret 2005 kan velge om de vil avlegge selskapsregnskap i samsvar med de internasjonale IFRS-reglene eller norske regnskapsregler. En kobling mellom skatt og regnskap kan videre være uheldig ved at skattemessige hensyn påvirker utformingen av regnskapene, og dermed svekker regnskapenes informasjonsverdi. Det kan også være vanskeligere å få gjennomført ønskelige regnskapsendringer hvis de har negative skattemessige konsekvenser for foretaket.