Skriftlig spørsmål fra Olemic Thommessen (H) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:972 (2006-2007)
Innlevert: 26.04.2007
Sendt: 27.04.2007
Besvart: 07.05.2007 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Olemic Thommessen (H)

Spørsmål

Olemic Thommessen (H): Kan statsråden gi en begrunnelse for hvorfor kapasiteten når det gjelder plassering i private fosterhjemstiltak ikke er utnyttet, og samtidig forsikre Stortinget om at det er en reell likebehandling mellom offentlige og private aktører på dette området?

Begrunnelse

Det har i lengre tid vist seg å være et stort og økende behov for fosterfamilier/familiehjem til barn som i kortere eller lengre perioder trenger annet bosted. Det er en klar dreining bort fra institusjonsplassering og over til fosterhjemsbaserte tiltak.
Statsråden varslet senest i pressemelding datert 19. mars dette året om at 120 barn til enhver tid står uten fosterhjemstilbud. Umiddelbart etter publisering av denne pressemelding kunne Organisasjonen for Private Barneverntiltak varsle om at det var innrapportert 50 ledige plasser i private tiltak.
I Høyre har vi mottatt tilbakemeldinger om at det er gitt klare instrukser ut til kommunene og til de regionale enhetene, fra sentralt hold i det statlige barnevernet, om at private aktører ikke skal brukes. Begrunnelsen for dette uteblir.
Under høringen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité den 13. februar i år uttaler statsråden at for henne er det knekkende likegyldig om tiltak er i offentlig eller privat regi så lenge barna får hjelp når de skal ha hjelp.
Når det er 120 barn som ikke får et tilbud til tross for at det er ledig kapasitet i private regi, stiller vi oss undrende til om det er full likebehandling mellom offentlige og private aktører hva angår plassering i fosterhjemstiltak.
Det forventes at statsråden gir en begrunnelse for hvorfor vi har en slik situasjon, og hva hun vil gjøre for å sikre at all ledig kapasitet blir utnyttet til det beste for barna.

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Fosterhjem er det mest brukte plasseringsalternativet når barnevernstjenesten overtar omsorgen for et barn. Følgelig er rekruttering av gode fosterforeldre og utvikling av fosterhjemsarbeidet en prioritert oppgave for Regjeringen. Jeg er glad for det engasjementet for fosterhjemsarbeidet som også stortingsrepresentant Thommessen gir uttrykk for i brevet.
Alle fosterhjem er private hjem som tar imot barn til oppfostring på grunnlag av barnevernstjenestens beslutning om hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse. Det finnes tre kategorier. Det er kommunale fosterhjem, statlige fosterhjem og fosterhjem drevet av private aktører. Alle fosterhjemmene har det offentlige ansvaret for.
Det er riktig at Regjeringen ønsker en dreining bort fra bruk av institusjonsplasseringer og over til fosterhjemsplasseringer og hjemmebaserte tiltak. For de fleste barn og unge er dette bedre alternativer. Samtidig ønsker vi en gradvis dreining bort fra plassering i dyre fosterhjem drevet av kommersielle aktører og mer bruk av offentlige fosterhjem og fosterhjem drevet av ideelle organisasjoner.
Både fordi vi ønsker en dreining bort fra institusjonsplasseringer og fordi vi ønsker å satse på fosterhjem drevet av det offentlige, har det vært satset ekstra på å rekruttere fosterhjem de siste par årene. Resultatet er en ønsket økning i antall plasseringer i fosterhjem, samtidig som denne økningen ikke har ført til flere plasseringer i fosterhjem drevet av private kommersielle aktører.
Så kan det selvfølgelig oppstå akutte situasjoner der det viktigste er å finne tiltak raskt. I disse tilfellene vil det være slik at fosterhjem drevet av kommersielle private organisasjoner også blir brukt.
Det er videre riktig at det pr. 31. januar 2007 var 120 barn og unge som ventet på fosterhjem. Jeg har lyst til å kommentere dette tallet. Det vil alltid være slik at noen venter på plassering. Fosterhjemstjenestene nedlegger mye tid og ressurser i å finne gode fosterhjem tilpasset det enkelte barns behov. Mange av disse barna og ungdommene har opplevd vanskelig brudd, og å bruke god tid på å finne en god plassering er viktig. Det er uheldig om disse barna igjen skal oppleve brudd eller flyttinger fordi en ikke brukte god nok tid til å finne en god match. Ikke bare skal fosterforeldrene være bra for barnet, men fosterforeldrene selv må også ønske dette barnet. Mange fosterforeldre har preferanser i forhold hva slags barn de vil ta til seg. I denne sammenheng blir ofte ungdommer eller barn med nedsatt funksjonsevne skadelidende.
Alle de som har behov for det, får tilbud fra det offentlige også i tiden mens de venter på plassering.
Jeg har også lyst til å nevne at andelen som venter mer enn seks uker etter vedtak om plassering, som er lovens krav, har gått dramatisk ned siste året. Per 31. januar 2007 var det ca 15 barn som hadde ventet mer enn seks uker på plassering.
Jeg er imponert over det arbeidet fosterhjemstjenestene gjør rundt om i landet og vil fortsette å jobbe for å utvikle denne tjenesten.