Skriftlig spørsmål fra Morten Høglund (FrP) til utviklingsministeren

Dokument nr. 15:1002 (2006-2007)
Innlevert: 04.05.2007
Sendt: 04.05.2007
Besvart: 10.05.2007 av utviklingsminister Erik Solheim

Morten Høglund (FrP)

Spørsmål

Morten Høglund (FrP): Southern African Development Community (SADC) mottar millioner i bistandskroner fra Norge. SADCs offisielle valgdelegasjon til Zimbabwe beskrev valget i landet i 2005 som "fredelig, troverdig og godt planlagt". Internasjonale organisasjoner viser imidlertid til grove brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
Hva vil statsråden gjøre for å hindre at norske bistandsmidler er med på å legitimere diktatoren Robert Mugabe i Zimbabwe?

Begrunnelse

Zimbabwe er i ferd med å utvikle seg til et av de verste diktaturer i verden og er kommet i samme kategori som Nord Korea, Iran og Saudi-Arabia. Samtidig er Sydlige Afrika ett av kjerneområdene for mottak av norske bistandsmidler. Tall fra NORAD viser at Norge i 2004 ga 6 250 000 kroner i uallokert støtte til SADC, mens det for det påfølgende år ble bevilget 2 174 000 kroner. En del av de norske bistandsmidlene går direkte til SADC-Sekretariatet i Gaborone, Botswana. SADC Election Observers Mission (SEOM) overvåket det 6. parlamentsvalget i Zimbabwe fra 15. mars til 2. april 2005. Delegasjonen var ledet av Sør-Afrikas energiminister Phumzile Mlambo-Ngcuka. I den offisielle valgrapporten uttaler ministeren følgende: "Congratulations to the people of Zimbabwe following the holding of a peaceful, credible, well managed and transparent elections. The people of Zimbabwe have expressed their will in an impressively instructive manner that will go a long way in contributing to the consolidation of democracy and political stability not only in Zimbabwe but also in the region as a whole. It is SADC´s overall view that the elections were conducted in an open, transparent and professional manner". Ifølge Afrol News 4. april 2005 var det bare et fåtall observatører som fikk lov til å observere valget 31. mars. Disse var i delegasjoner fra land som ikke hadde kritisert valgene i 2000 og 2002. Medlemmene av de autoriserte delegasjonene kom i hovedsak fra Sør Afrikas regjeringsparti ANC, fra Sør Afrika, fra African Union (AU) og fra SADC. Dianne Kohler-Barnard representerte Sør Afrikas opposisjonsparti Democratic Alliance (DA) i SADC-delegasjonen til valget i 2005. Barnard trekte seg senere fra delegasjonen i protest mot dens anerkjennelse av valget og kom med følgende uttalelse: "This sham of an election has been one of the most cynical frauds perpetrated on the international community in electoral history". Barnard er i så måte fullt på linje med organisasjoner som Freedomhouse og Amnesty International som viser til gjennomgripende valgfusk, korrupsjon, systematisk undertrykking av grunnleggende menneskerettigheter som tale- og forsamlingsfrihet, vilkårlige arrestasjoner, vold og tortur både i forkant av så vel som under de siste tre valgene i Zimbabwe. Det er besynderlig at Norge diskrediterer sin egen innsats for fred, frihet og demokrati i regionen gjennom å støtte organisasjoner som aktivt motarbeider disse grunnleggende verdiene. Et grunnleggende spørsmål er om Norges bistand til SADC er forenlig med Soria Moria-erklæringen hvor Regjeringen uthever kampen for demokrati og menneskerettigheter som en hovedoppgave.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Jeg deler representanten Morten Høglunds bekymring for situasjonen i Zimbabwe. Vold og overgrep mot sivile og ledere for den politiske opposisjonen er helt uakseptabelt. Den økonomiske krisen som følge av president Mugabes vanstyre fører til at store deler av befolkningen rammes av arbeidsløshet, fattigdom og nød.
Norge har som kjent sluttet seg til de målrettede straffetiltakene mot lederne i regimet, og all bistand til myndighetene er for lengst avsluttet. I nær sagt alle mine møter med afrikanske ledere benytter jeg anledningen til å ta opp situasjonen i Zimbabwe, sist under mitt besøk til Sør-Afrika, Zambia og Tanzania rett etter påske.
Det er Regjeringens syn at en løsning må drives frem av de afrikanske land selv. Nabolandene og SADC har derfor en nøkkelrolle i arbeidet med å skape et nasjonalt grunnlag for en politisk løsning på krisen i Zimbabwe. Internasjonalt er det bred enighet om denne tilnærmingen. Jeg har gitt uttrykk for vår støtte til SADCs meklingsforsøk.
Jeg er i likhet med Høglund kritisk til hvordan valgobservatørene fra SADC omtalte valget i Zimbabwe i 2005. Fra norsk side har vi også etterlyst en mer kritisk holdning fra nabolandene og SADC til overgrepene mot den politiske opposisjonen.
Vi bør imidlertid se på hvordan SADC håndterer situasjonen i Zimbabwe i dag. Etter myndighetenes overgrep mot opposisjonen den siste tiden har flere ledende politikere fra SADC-landene åpent uttrykt sin misnøye med utviklingen i landet. Situasjonen i Zimbabwe ble vurdert som så alvorlig at det ble innkalt til et eget toppmøte mellom SADCs statsledere i Dar es Salaam den 28. mars. Selv om kommunikeet fra møtet ble holdt i en forsiktig diplomatisk tone, er det ingen tvil om at det ble rettet klar kritikk mot Mugabe under møtet. Toppmøtet konkluderte med å gi Sør-Afrikas President Thabo Mbeki mandat til å arbeide for en politisk dialog mellom partene i Zimbabwe. Hovedmålet er å skape et grunnlag for valget i 2008, som er akseptabelt for begge parter.
Opposisjonen i Zimbabwe ser på resultatet av SADC-møtet i Dar es Salaam som et gjennombrudd på veien mot en løsning på den politiske krisen. For Norge og andre vestlige land er det nå viktig å gi meklingsinitiativet til SADC og Mbeki handlingsrom og tilby eventuell støtte til arbeidet. Det internasjonale presset mot regimet må samtidig opprettholdes.
Når det gjelder bistanden, kan det opplyses at den samlede norske støtten til regionalt samarbeid mellom SADC-land i det sørlige Afrika i 2006 var ca. 200 mill. kr. Av dette gikk 1,7 mill. kr gjennom SADC-sekretariatet. Dette var støtte til tiltak for å styrke menneskerettighetene, demokrati, godt styresett og fredsbygging.
Det sørlige Afrika har vært den fredeligste og mest stabile regionen i Afrika de senere årene. SADC har spilt en helt sentral rolle i forhold til demokratiseringen og stabiliseringen av regionen. SADC har i dag en nøkkelrolle i forhold til å løse den uakseptable situasjonen i Zimbabwe. Jeg deler representanten Høglunds syn på at SADCs valgdelegasjons vurdering av valget i 2005 - isolert sett - kan bli brukt til å legitimere Mugabe. Dette er klart uheldig. I vurderingen av hvorvidt støtte skal ytes til SADC, må man imidlertid se helhetlig på den rolle SADC-landene og organisasjonen spiller i regionen generelt og i forhold til den aktuelle politiske situasjonen i Zimbabwe. Ut fra en slik vurdering er jeg overbevist om at fortsatt støtte til SADC er viktig både med tanke på å bevare den regionale stabiliteten og konkret i forhold til det svært viktige arbeidet med å demokratisere Zimbabwe.