Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:1013 (2006-2007)
Innlevert: 08.05.2007
Sendt: 08.05.2007
Besvart: 11.05.2007 av justisminister Knut Storberget

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): Undertegnede hadde i uke 16 møte med en ung jente på 18 år som hadde vært utsatt for en væpnet ran der hun jobbet. Hun og moren ble ranet av fire ungdommer i alderen 17 til 19 år av utenlandsk opprinnelse. Ranet skjedde i februar i år, men har fortsatt ikke vært oppe til doms. Jenta bor slik til at hun står i fare for å møte gjerningsmennene daglig, noe hun sliter med. Siden gjerningsmennene var så unge, har Stortinget satt tidsfrister.
Hvor fort bør en slik sak for retten etter statsrådens syn?

Begrunnelse

Fire unge menn, visstnok av kurdisk opprinnelse, raner ei ung jente og hennes mor en dag i februar i år. Det ble benyttet håndvåpen. Jenta har uttalt at hun trodde hun skulle bli drept, og hun sliter med ettervirkningene. Hun føler også at saken ikke er gitt nødvendig trykk fra politiets og påtalemyndighetens side, ikke minst pga. alvorligheten i selve saken. Gjerningsmennene går fortsatt fritt omkring, selv om minst en av dem allerede er tiltalt og dømt for flere kriminelle forhold. Konsekvensene av dagens politikk er at ofrene står lammet tilbake, mens de kriminelle fortsatt får gå fritt omkring. Jeg imøteser derfor statsrådens svar på denne henvendelsen.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Jeg vil innledningsvis bemerke at jeg har stor forståelse for at stortingsrepresentanten tar opp denne problemstillingen etter sitt møte med den unge piken.
Å bli utsatt for slik kriminalitet som stortingsrepresentanten beskriver i sitt spørsmål, skaper utrygghet og påvirker livskvaliteten til den som rammes. Derfor slår vi fast i Soria Moria-erklæringen at en av Regjeringens høyt prioriterte oppgaver er å sørge for trygghet i samfunnet gjennom kriminalitetsbekjempelsen. Dette mener jeg er et velferdsspørsmål og et stort offentlig ansvar, hvor vårt mål er å forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre.
I saken som stortingsrepresentanten beskriver, er ikke bare offeret, men også de påståtte gjerningsmennene unge. Jeg kan naturlig nok ikke kommentere den konkrete straffesaken som stortingsrepresentanten viser til, men generelt vil jeg bemerke at straffesaker hvor unge er involvert skal behandles raskt. Riktignok er heldigvis de fleste barn og unge lovlydige. Imidlertid viser en særskilt undersøkelse fra 2001 at unge spesielt i alderen 16-21 utgjør en stor andel av statistikken. Regjeringen prioriterer derfor fortsatt innsatsen mot barne- og ungdomskriminaliteten, slik dette også fremkommer i St.prp. nr. 1 (2006-2007). Jeg mener at barn og unge som begår kriminalitet skal møtes med rask og adekvat reaksjon, og det skal legges til rette for samordnet bruk av virkemidler innen strafferetten og samfunnet for øvrig.
Stortingsrepresentanten tar i begrunnelsen for sitt spørsmål opp utfordringen med at påstått kriminelle kan gå fritt omkring inntil straffesaken mot dem er avgjort. Generelt vil bruk av fengsel før straffeskyld er fastslått av en domstol være et alvorlig inngrep som bare skal benyttes når det er nødvendig for effektivt å hindre kriminalitet. Påtalemyndigheten som ansvarlig for etterforskningen må nøye vurdere om varetekt er nødvendig før den fremsetter begjæring om fengsling for domstolen. Riksadvokaten har i et oppdatert rundskriv av 29. desember 2006 om varetektsfengsling likevel understreket at varetekt må brukes aktivt mot de mest iherdige tilbakefallsforbryterne.
Samtidig vil jeg påpeke at det er grunn til å tro at fengselsstraff har særlig negative virkninger for barn og unge samtidig som den preventive virkningen av fengselsopphold for denne gruppen er liten. Lav alder er et ikke uvesentlig moment ved vurderingen av om bruk av varetekt vil være et "uforholdsmessig inngrep", som er lovens formulering. For personer under 18 år er gjeldende regelverk slik at de ikke bør pågripes, og da heller ikke fengsles, hvis det ikke er særlig påkrevd, jf. straffeprosessloven § 174.
Stortingsrepresentanten har opplyst at de påståtte gjerningsmennene er i aldersgruppen 17 til 19 år, og viser til at Stortinget har satt frister for unge gjerningsmenn. I saker med gjerningsmenn under 18 år følger det direkte av straffeprosessloven § 249 at spørsmålet om tiltale skal avgjøres innen seks uker etter at vedkommende er å anse som mistenkt i saken. Fristen er ikke absolutt: Dersom hensynet til etterforskingen eller andre særlige grunner gjør det nødvendig, kan tiltalespørsmålet avgjøres senere, men, naturligvis, så snart som mulig. Det er ikke bare avgjørelsen av tiltalespørsmålet som skal skje raskt. Etter straffeprosessloven § 275 skal hovedforhandlingen, om ikke særlige forhold er til hinder, være påbegynt innen seks uker etter at saken kom inn til tingretten dersom den siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått, eller er varetektsfengslet når saken berammes. Tempo i alle trinn i straffesakskjeden er viktig i slike saker. Generelt gjelder at hovedforhandling skal berammes så snart som mulig.
I anledning stortingsrepresentantens spørsmål har jeg vært i kontakt med riksadvokaten, som har kunnet gi en generell oppdatering for straffesaksbehandlingen av disse sakene som involverer unge hvor Stortinget har satt frister. For 2006 var det gledelig å kunne konstatere at politiet klarte å oppnå en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 42 dager, dvs. nøyaktig seks uker, for oppklarte saker med gjerningsperson under 18 år. Dette var en forbedring sammenliknet med tidligere år som hadde saksbehandlingstid i slike saker på 77 dager i 2004 og 52 dager i 2005. Innhentet statistikk viser ytterligere resultatforbedring i 1. kvartal 2007. I det fåtall saker med gjerningspersoner under 18 år som er så alvorlige at tiltalespørsmålet må avgjøres av statsadvokaten, er det satt en frist på 15 dager for statsadvokatens saksbehandlingstid. For 2006 har alle statsadvokatembetene, med ett unntak, rapportert at de har holdt fristen.
Avslutningsvis vil jeg derfor bemerke at det synes lite tvilsomt at sakene mot unge lovovertredere behandles raskere nå enn tidligere. Samtidig kan jeg opplyse at Justisdepartementet nå arbeider med oppfølgingen av flere rapporter og offentlige utredninger vedrørende kriminalitetsofrenes, pårørendes og vitners stilling i straffesaker. De ulike forslagene og anbefalingene fra disse utvalgene og arbeidsgruppene ses i sammenheng for en helhetlig tilnærming for å styrke ivaretakelsen av de som berøres av kriminalitet.