Skriftlig spørsmål fra Torfinn Opheim (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1076 (2006-2007)
Innlevert: 22.05.2007
Sendt: 23.05.2007
Besvart: 01.06.2007 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Torfinn Opheim (A)

Spørsmål

Torfinn Opheim (A): Ambulansetjenesten utgjør en svært viktig del av helsetjenesten i landet.
Hvorledes vil helse- og omsorgsministeren sikre en lik ambulansetjeneste i hele landet både hva gjelder responstid og kvalitet/kompetansekrav, vil statsråden vurdere nye tiltak som sikrer en trygg og sikker ambulansetjeneste, og hva mener statsråden er en tilfredsstillende og akseptabel ambulansetjeneste?

Begrunnelse

Ambulansetjenesten blir i mange sammenhenger sammenlignet med "sykehusets forlengede arm". Dette synliggjør både hvilke forventninger som er knyttet til ambulansetjenesten hva gjelder responstid og hvilke økte kompetansekrav som blir stilt til tjenesten. Ved flere anledninger dukker imidlertid problemstillinger opp hvor det er et misforhold mellom de forventninger som er til tjenesten og hva som faktisk er en realitet. Bekymringen for mange er at distriktskommuner/samfunn må ha andre forventninger til tjenesten enn sentrale (sykehusnære) områder. Kompetansekravene til personalet i ambulansen er stadig økende i takt med utstyrstilgjengeligheten. Det er i denne anledning viktig å sikre at kompetansekravene blir tilfredsstilt i hele landet.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: En velfungerende ambulansetjeneste er en forutsetning for et velfungerende helsevesen, ikke minst i et land med vår geografi og vårt bosettingsmønster. Jeg arbeider derfor for å sikre at landet har en sikker og kvalitetsmessig god ambulansetjeneste.

Da sosialkomiteen la frem sin Innst. S. nr. 300 (2000-2001) for Stortinget i 2001, ble det lagt til grunn at den overordnede målsettingen var en akuttmedisinsk beredskap som skulle ha en høy faglig standard, med klare ansvarsforhold, hensiktsmessig organisering, innarbeidede rutiner og gode tekniske løsninger. I tillegg skulle den gi et mest mulig likeverdig tilbud til hele befolkningen.

Ved organiseringen av de akuttmedisinske tjenester må det tas hensyn til at bosettingen i deler av landet er spredt, og at det mange steder er lang avstand til spesialiserte helsetilbud. I denne sammenheng pekte komiteen på at det må være aksept for at forutsetningene er forskjellige, og at tjenestene derfor vil ha ulik utforming i ulike deler av landet.

I mars 2005 fastsatte Helse- og omsorgsdepartementet ny forskrift for akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. Dette medførte et betydelig løft for de prehospitale tjenester. Ikke minst gjaldt dette for ambulansetjenesten. I forskriften stilles det spesifikke krav til bemanning og kompetanse for de som arbeider i denne tjenesten. Det er fastsatt at alle ambulanser skal bemannes med 2 personer, hvorav minst ett av helsepersonale skal være ambulansearbeider.

De første tilbudene om utdanning av ambulansepersonell i den videregående skolen kom på plass mot slutten av 1990-tallet. Dette er en fireårig utdanning som fører frem til fagbrev. Per i dag er det over 2 600 personer som har autorisasjon eller har lisens som ambulansearbeidere. I europeisk sammenheng anses kompetansekravet som høyt, og må således sies å være fremtidsrettet. Videre har det blitt uttrykt et behov for videreutdanning av dagens ambulansepersonell som har grunnutdanning. Ved flere høgskoler er det derfor iverksatt utprøving av videreutdanning for ambulansepersonell, og jeg har derfor bedt Sosial- og helsedirektoratet vurdere behovet for å formalisere en slik videreutdanning.

For å sikre befolkningen rask tilgjengelighet til ambulansetjenesten, er det i forskriften § 17 stilt krav om at ambulansene som en hovedregel skal være bemannet med personell i tilstedevakt. Det kan gjøres unntak fra denne bestemmelsen for ambulanser med lavt oppdragstall, eller hvor personellet oppholder seg i umiddelbar nærhet til ambulansekjøretøyet. Intensjonen er at ambulansetjenesten bør lokaliseres og organiseres slik at responstiden minimaliseres.

Norge har bygd ut en betydelig luftambulansetjeneste som skal yte spesialisert akuttmedisinsk hjelp og være en integrert del av den øvrige ambulansetjenesten. Denne tjenesten har en basestruktur som er ment å kompensere for manglende tilgang til høyt spesialisert akuttmedisinsk hjelp i mer grisgrendte strøk. Denne tjenesten er et betydelig virkemiddel for å oppnå mest mulig likeverdig akuttmedisinsk tilbud til hele befolkningen.

Et likeverdig akuttmedisinsk tilbud til befolkningen er ikke avhengig av ambulansetjenesten alene, men av hele den prehospitale kjede. Dette omfatter, i tillegg til ambulansetjenesten, krav til både gode kommunikasjonstjenester og velfungerende kommunale legevaktsordninger. Stortinget bevilget i desember 2006 midler til å bygge ut et nytt nasjonalt digitalt kommunikasjonssystem. Utbyggingen forutsettes å starte i inneværende år, og vil sikre at helsetjenesten og de øvrige nødetatene får et moderne, hensiktsmessig og avlyttingssikkert kommunikasjonsverktøy. Dette vil legge til rette for enda bedre samhandling og mulighet for raskere behandling av pasienter i den prehospitale kjede.

En av de meste sentrale aktørene i den prehospitale kjede er den kommunale legevakten. Det er behov for at en vurderer kompetansekrav til leger som deltar i kommunal legevakt for ytterligere å styrke det akuttmedisinske tilbudet i kommunene. Tilsvarende er det viktig å vurdere om tilgjengeligheten er god nok. Det vises i denne sammenheng til Helsetilsynets rapport om "Kommunale legevakter - Helsetilsynets funn og vurderinger" og Riksrevisjonens undersøkelse av akuttmedisinsk beredskap (Dokument nr. 3:9 (2005-2006)).

I de senere år har det vært en betydelig økning i antall oppdrag for ambulansetjenesten. En stor andel av disse oppdragene er rene transportoppdrag, hvor det ikke er behov for overvåkning og behandling under transport og hvor kjøretiden ikke er av betydning for behandlingen. Det er således ikke behov for å bruke ambulanser til disse transportene.

Jeg har sørget for at Helse- og omsorgsdepartementet, i samarbeid med Samferdselsdepartementet, har bedt om at underliggende direktorater utarbeider et omforent forslag til nye regler for godkjenning av kjøretøy tilpasset nye behov for pasienttransporter. Ved å få godkjent nye typer kjøretøy vil man unngå at ambulanser er bundet opp til rene transportoppdrag. Dette er transporter hvor det ikke er behov for den akuttmedisinske kompetanse som det er stilt krav om i dagens ambulanser. En godkjenning av nye kjøretøy til pasienttransport vil frigjøre dagens ambulanser til økt akuttmedisinsk beredskap.

Forskriftens krav til kompetent bemanning, sammen med at nye typer kjøretøy vil frigi ambulanser til akuttmedisinsk beredskap, gjør at det legges til rette for at frivillige organisasjoner kan inngå avtaler med helseforetakene om å drive transport av pasienter som ikke trenger overvåking og behandling under transport. Dette vil kunne være med på å sikre at de frivillige organisasjonene fortsatt har mulighet til inntekter fra helsetjenesten, samtidig som organisasjonene kan videreføre samarbeidet med helseforetakene. Det har tidligere vært en god rekruttering til den profesjonelle ambulansetjenesten fra de frivillige organisasjonene. Nærhet til og kontakt med helsetjenesten gjennom transportoppdrag i det daglige, kan være en faktor for å opprettholde den viktige rekrutteringen til utdanning innen ambulansefag for medlemmer i organisasjonene.

Forskriften har medført at ambulansetjenesten nå har utviklet seg fra å være en transporttjeneste til en profesjonell akuttmedisinsk tjeneste, kvalitativt på linje med eller bedre enn i andre europeiske land. Det tar tid å gjennomføre den omstillingen som er påbegynt i og med forskrift for akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus. Det er imidlertid viktig at forskriftens krav og intensjoner følges opp. Helsetilsynet har derfor en sentral oppgave i å føre tilsyn med at forskriftens krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus blir fulgt opp. Jeg arbeider for en best mulig og mest mulig likeverdig ambulansetjeneste. Sammen med de regionale helseforetakene og helseforetakene er vi på god vei mot dette målet.