Svar
Kristin Halvorsen: Ordningen med bindende forhåndsuttalelser ble innført i 2001 for å gi skattyterne bedre muligheter for å forutsi sin skatteposisjon. Skattyterne kan i henhold til ligningsloven § 3A-1 anmode om en bindende forhåndsuttalelse om de skattemessige virkningene av en konkret planlagt disposisjon før den igangsettes.
En bindende forhåndsuttalelse gjelder kun for vedkommende konkrete sak og skattyter, og har ikke bindende virkning for andre tilsvarende eller lignende saksforhold. Uttalelsen binder heller ikke domstolene og Finansdepartementet, og faller bort dersom det skjer regelendringer på det området som uttalelsen gjelder. Likevel kan det i alminnelighet forutsettes at den rettsoppfatning som en sentral forhåndsuttalelse bygger på, vil få presedensvirkninger for andre skattytere i tilsvarende situasjoner. Den konkrete uttalelsen er for øvrig for lengst offentliggjort, og gjelder et boligsameie etter eierseksjonsloven, med 47 sameiere.
Skattedirektoratet har i uttalelsen lagt til grunn at godtgjørelse til et styremedlem i et boligsameie for styreverv i 2007 er skattefri så lenge den ikke overstiger 1 000 kr for hver sameier. Denne beløpsgrensen gjelder fritak for lønnsinnberetning og skatteplikt. Uttalelsen er basert på at det rettslig sett består et oppdragsforhold mellom styremedlemmet og den enkelte sameier, istedenfor mellom styremedlemmet og det fellesskap som sameierne og sameiet utgjør. Dermed blir også frigrensen på 1 000 kr gjeldende for hvert enkelt av disse oppdragene. Det er i uttalelsen ikke tatt stilling til om det samme vil gjelde for godtgjørelse for annet arbeid i sameieforhold enn styreverv. Uttalelsens prinsipielle syn om oppdragsantallet tilsier imidlertid at frigrensen på 1 000 kr kan bli ansett gjeldende mer generelt per sameier når det gjelder lønnet sysselsetting i et sameie. Dette kan gjelde vaktmesterlønn, forretningsførerlønn mv.
Til nå har den alminnelige oppfatningen vært at skattefri godtgjørelse fra et boligsameie til ansatte mv. har vært begrenset til 1 000 kr, uavhengig av antall sameiere. Ettersom uttalelsen fra Skattedirektoratet avviker fra dette synet, og ikke umiddelbart framtrer som overbevisende, er det behov for en nærmere vurdering av rettstilstanden på dette området. Finansdepartementet vil gjøre en slik vurdering i samråd med direktoratet. Spørsmålet om den praktiske oppfølging av saken må da avvente denne kommende prosessen.
Blant de punktene som kan være egnet til å betvile hensiktsmessigheten av standpunktet i direktoratets uttalelse, nevner jeg følgende:
Det er klart utilsiktet at fribeløpet på 1 000 kr skal kunne mangedobles i slike fellesskap som sameieforhold utgjør. At sameierne formues- og inntektslignes hver for seg for sin andel i sameiet (bruttoligning) betyr ikke nødvendigvis at sameiet som sådant (fellesskapet) ikke kan tillegges andre rettslige posisjoner, for eksempel når det gjelder arbeidsgiveransvar. Sameielovgivningen, herunder eierseksjonsloven, gir sameiefellesskapet en betydelig rettslig selvstendighet, både i forholdet innad til den enkelte sameier, og i forholdet utad til omgivelsene. Mye taler derfor for å godta at et sameiefellesskap bl.a. kan være oppdragsgiver eller arbeidsgiver, uten å måtte splitte opp denne posisjonen på hver enkelt sameier.
I andre situasjoner, hvor en oppdragstaker reelt sett har mange oppdragsgivere, vil adgangen til å nyte godt av mange fribeløp normalt begrenses av to sammenhengende forhold. Det ene forholdet er at fribeløpet ikke gjelder næringsinntekt. Det andre forholdet er at et større antall oppdrag trekker i retning av næringsklassifisering av oppdragsinntektene. I utgangspunktet synes det ganske fjernt å klassifisere styrehonorar i boligsameie som næringsinntekt. Dette gjelder selv om honoraret anses som en sum delhonorarer fra et stort antall sameiere. Men sammenhengen mellom oppdragsantall og næringsklassifisering illustrerer at det ligger utenfor fribeløpets formål å anvende det på hvert av en rekke delhonorarer fra enkeltsameiere, når realiteten er et samlet honorar fra sameiefellesskapet til styremedlemmet.
En oppsplitting av oppdragsgiver- og arbeidsgiveransvar på de enkelte sameiere ville dessuten bli svært tungvint i tilfelle der årlig lønnutbetaling fra sameiet til en ansatt er høyere enn 1 000 kr pr. sameier. Da måtte sameiestyret sørge for arbeidsgiverrutiner for hver enkelt av sameierne, knyttet til Arbeidsgiver/arbeidstakerregisteret, trekkoppgaver og trekkbetaling, arbeidsgiveravgiftsoppgaver og avgiftsbetaling, innsetting av trekkbeløp på særskilt skattetrekkonto, lønnsoppgave og følgeskriv. For sameiere som er arbeidsgivere også utenom sameiet, ville et betydelig samordningsbehov oppstå. Sterke praktiske hensyn tilsier at man unngår den nevnte oppsplitting med derav følgende betydelige papirarbeid.
Oppdrag som styremedlem i sameie tildeles gjennom en flertallsbeslutning i det høyeste sameieorganet, nemlig sameiemøtet. Oppdraget anses i alle vanlige relasjoner som ett oppdrag per styremedlem, ikke som like mange oppdrag som antallet sameiere. Direktoratets anførsel om at styreverv i sameiet må anses som resultat av avtale(r) mellom den enkelte sameier og styremedlemmet, er trolig ikke dekkende.
Direktoratets uttalelse går ikke inn på konsekvensene for arbeidsgiveravgift ved å anse oppsplittede styrehonorar på inntil 1 000 kr pr. sameier som skattefrie. Denne frigrensen gjelder ikke avgiftsplikten, idet også lønn mv. under denne frigrensen skal medtas i avgiftsgrunnlaget, jf. folketrygdloven § 23-2 første ledd tredje punktum.
En uheldig konsekvens av direktoratets uttalelse kunne derfor bli at sameiestyret måtte administrere oppsplittede avgiftsrutiner for den enkelte sameier. Imidlertid gjelder det et fritak for å betale arbeidsgiveravgift for en termin når avgiftsbeløpet for denne terminen ikke overstiger 150 kr. Et lønnsbeløp på 1 000 kr medfører 141 kr eller mindre i arbeidsgiveravgift, slik at sameiere uten andre lønnsutbetalinger enn dette ville gå klar av betalingsplikten for avgift. I praksis ville det i slike tilfeller trolig heller ikke bli forlangt innlevering av terminoppgave for det ikke innbetalingspliktige avgiftsbeløpet. Det kan derfor ligge an til at direktoratets syn om oppsplitting ikke nødvendigvis leder til tungvinte avgiftsrutiner på vegne av sameierne, unntatt for sameiere som har arbeidsgiveransvar også utenfor sameiet. Men dette bør undersøkes nærmere i den kommende prosessen som jeg har varslet ovenfor.
Ved en oppsplitting på de enkelte sameiere må man i prinsippet ta hensyn til at en person ikke kan ha oppdrag for seg selv. Det er vanlig at styremedlem i et sameie også er sameier. Direktoratets oppsplittede oppdragsbegrep må da i tilfelle avgrenses til de øvrige sameiere. Skattefritak for sameiestyrets utbetaling av styremedlemmets egen sameierandel av styrehonoraret til seg selv må i tilfelle kunne begrunnes særskilt.
Slik dette tolkningsspørsmålet står, kan det ikke ses bort fra at konklusjonen til slutt blir en annen enn i direktoratets uttalelse, evt. at regelverket endres i ønskelig retning. For at denne muligheten fortest mulig skal bli kjent og tatt hensyn til, sendes kopi av mitt svar til Skattedirektoratet, med sikte på passende formidling derfra til berørte sameierepresentanter.