Skriftlig spørsmål fra Torbjørn Hansen (H) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:1152 (2006-2007)
Innlevert: 05.06.2007
Sendt: 05.06.2007
Besvart: 12.06.2007 av landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen

Torbjørn Hansen (H)

Spørsmål

Torbjørn Hansen (H): I Fusa har en dispensasjonssak knyttet til fradeling av boligtomt på gnr. 21, bnr. 5 skapt et sterkt politisk engasjement. Saken gjelder fradeling slik at sønnen i familien, som skal overta driften, kan bygge bolig på gården. Fylkesmannen har avslått, basert på nasjonale målsettinger om jordvern.
Ser ikke Regjeringen at denne politikken hindrer investeringer og bosetting i distriktene, bryter med ideen om lokalt folkestyre og er et grovt inngrep i bondens eiendomsrett til egen gård og grunn?

Begrunnelse

Saken gjelder et av få gjenværende bruk i drift i Eikelandsosen. Etter avslaget fra fylkesmannen i Hordaland ligger saken nå til behandling hos fylkesmannen i Sogn og Fjordane.
Vedtaket om å gi dispensasjon ble fattet enstemmig av kommunestyret i Fusa, med hjemmel i jordloven § 12. Ordføreren i Fusa er valgt inn fra Senterpartiet. Kommunestyret mener fradeling i første omgang vil være positivt for driften på gården, og om tomten skulle bli solgt en gang, så vil dette ikke ha konsekvenser for bruket og jordbruksdriften.
Slik saken ligger nå, vil sentrale myndigheter gjennom sine nasjonale målsettinger overkjøre lokaldemokratiet totalt, hindre boligbygging i Fusa og legge sterke føringer på grunneierens disponering av eget bruk.

Terje Riis-Johansen (Sp)

Svar

Terje Riis-Johansen: Den aktuelle saken gjelder fradeling av en tomt fra et gårdsbruk, gnr. 21, bnr. 5, i Fusa kommune, Hordaland fylke. Tomta skal overtas av eierens sønn. Etter det som er opplyst skal sønnen overta driften av bruket senere. Tomta er på ca. 1,5 dekar og ca halvparten består av dyrka mark. Det er allerede to boenheter på eiendommen.

Fylkesmannen i Hordaland hadde dispensasjonsspørsmålet til uttalelse og frarådde ut fra jordvernhensyn sterkt at det ble gitt dispensasjon i denne saken.

Fusa kommune ga med hjemmel i plan- og bygningsloven § 7 dispensasjon fra arealdel til kommuneplanen. Samtidig ga kommunen samtykke til fradeling av boligtomta etter jordloven § 12. Fusa kommune begrunnet vedtaket med at fradelingen i første omgang vil være positiv for å opprettholde driften på gården, og om tomta en gang blir solgt, vil dette ikke få konsekvenser for bruket og jordbruksdriften. Utvalget for plan og drift har vært på befaring på stedet. Ut fra lokal kjennskap kan ikke Fusa kommune se at en slik fradeling vil punktere noe sammenhengende jordbruksområde.

Fylkesmannen i Hordaland har påklaget dispensasjonsvedtaket, og denne klagen er til behandling hos fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Klagen er ennå ikke avgjort. Fylkesmannen har ikke klagerett over vedtaket etter jordloven og tillatelse til deling etter jordloven § 12 er derfor endelig.

Jeg vil ikke kommentere denne konkrete saken da den ikke er endelig avgjort. Jeg vil imidlertid komme med noen generelle synspunkter knyttet til spørsmålet om dispensasjon fra plan og jordvern.

I landbruks-, natur- og friluftsområder der spredt boligbygging ikke er tillatt vil fradeling av nye boligtomter stride mot arealformålet. Tillatelse til deling vil derfor kreve dispensasjon fra kommuneplanens arealdel. Dispensasjon kan gis når "særlige grunner foreligger". Uttrykket "særlige grunner" må ses i forhold til de offentlige hensyn planlovgivningen skal ivareta, og det må foretas en konkret og reell vurdering av sakens faktiske sider. De særlige grunner som kan begrunne en dispensasjon, er i første rekke knyttet til areal- og ressursdisponeringshensyn.

Sikring av verdifulle jordbruksareal og kulturlandskap er et viktig element i den nasjonale miljøpolitikken. Regjeringen arbeider ut fra et mål om at den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene skal halveres innen 2010. Dyrka og dyrkbar jord er grunnleggende for å sikre matforsyningen på kort og lang sikt. Som følge av klima, terrengforhold og jordsmonn er bare 3 pst. av arealet i Norge dyrka mark, og de siste 50 årene har den årlige omdisponeringen av jordressurser vært betydelig.

Jeg vil understreke at jeg er for et sterkt jordvern, og jeg mener blant annet på bakgrunn av dette at det er riktig å ha en dispensasjonsbestemmelse med strenge vilkår. Det innebærer ikke at jeg mener vi skal ha et absolutt forbud, og jeg mener det må være mulig å gi dispensasjon i særlige tilfelle der jordbruksinteressene etter en helhetsvurdering bør vike. Dette er en avveining som fylkesmannen må gjøre i hver enkelt sak.

Jeg mener etter dette at den aktuelle bestemmelsen har et innhold som gjør det mulig å kombinere ønsket om investeringer og hensynet til bosetting i distriktene med målet om et strengt jordvern.

Hensynet til et strengt jordvern er etter min mening så viktig at jeg har vanskeligheter med å se at det dreier seg om en overkjøring av lokaldemokratiet dersom sentrale myndigheter vurderer en søknad om dispensasjon fra LNF-formålet i kommuneplanens arealdel annerledes enn kommunen. Jordvern er et nasjonalt anliggende.