Skriftlig spørsmål fra Leif Helge Kongshaug (V) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:1214 (2006-2007)
Innlevert: 13.06.2007
Sendt: 13.06.2007
Besvart: 20.06.2007 av landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen

Leif Helge Kongshaug (V)

Spørsmål

Leif Helge Kongshaug (V): I skriv fra landbruks- og matdepartementet adressert blant annet til landets kommuner, datert 21. desember 2006, innskjerpes mulighetene til å bygge kårbolig på landbrukseiendommer med begrunnelse at behovet er mindre enn før. Dette reduserer mulighetene til fortsatt drift av gården og bidrar til avfolkning av bygdene.
Vil statsråden bidra til at det heller blir lettere for nye generasjoner å bosette seg på gårdsbruk og slik bidra til økt bosetting i stedet for fraflytting fra bygdene?

Begrunnelse

Framtidens landbruk er avhengig av at initiativrike, tiltaksomme og kreative mennesker får anledning til å bosette seg på landbrukseiendommer og utvikle disse ut fra de mulighetene de ser. Dette gjøres ikke gjennom innstramninger i regelverk blant annet ved å innskrenke eller nekte folk å bygge kårhus på landbrukseiendommer. Dette er gammeldags tenkning i landbruks- og bygdepolitikken som snarere fører til avfolkning enn økt bosetting.
Dessverre ser en gjennom ulike skriv fra departementet at den bolysten, kreativiteten og de framtidsrettede menneskene som den forrige regjeringens politikk lot slippe til, nå ikke bare blir stoppet, men også reversert.
Dette skaper frustrasjon både blant utøvere og lokalpolitikere som blir overkjørt av byråkrater på fylkesplan med forskrifter og retningslinjer fra departementet som grunnlag.
Konsesjonsloven setter grenser for hvor store eiendommene kan være uten at de blir underlagt konsesjonsbehandling. Her gjelder øvre grense på hundre dekar totalt eller ikke mer enn tyve dekar dyrket mark. En slik grensesetting tilsier at større eiendommer enn dette er å anse som landbrukseiendommer der det da vil kunne settes krav til blant annet drift og bosetting på eiendommen. Det har vært et viktig element i landbrukspolitikken at kommende generasjoner har fått etablert seg på eiendommen for slik å bli integrert i driften og deretter ta over eiendommen. Det er underlig at det nå innføres en behovsprøving for kårbolig på definerte landbrukseiendommer.
Det finnes eksempler fra lokal saksbehandling der det legges til grunn at det ikke er behov for hus nummer to hvis det ikke er husdyrhold på landbrukseiendommen. Det er store variasjoner i "størrelse på husdyrhold" i norsk landbruk. Det vil være interessant å bli kjent med ministerens syn på dette.

Terje Riis-Johansen (Sp)

Svar

Terje Riis-Johansen: I brev av 21. desember 2006 til kommunene mfl. sier jeg noe bl.a. om kårboliger på gårdsbruk. Spørsmål om oppføring av kårbolig kommer opp som en omdisponeringssak etter jordloven dersom det dreier seg om dyrka eller dyrkbar jord. Hvis det ikke gjelder slikt areal, kommer saken bare opp etter plan- og bygningsloven med landbruksmyndighetene som uttaleorgan. Hvis det i ettertid søkes fradeling av boligen, er det nødvendig med delingssamtykke/dispensasjon etter jordloven og plan- og bygningsloven.
Bakgrunnen for uttalelsene i brevet var at jeg mener å se en uheldig utvikling når det gjelder bygging og fradeling av slike boliger. Vi ser at det ofte i praksis søkes om oppføring av kårbolig fordi det er nødvendig av hensyn til driften av eiendommen. Så ser vi at det noen år etterpå søkes om fradeling av boligen fordi det ikke lenger er behov for den eller fordi for stor boligmasse fører til at det blir økonomisk vanskelig for neste generasjon å overta. En slik praksis fører for det første til unødig bruk av jordbruksareal. For det andre kan den føre til at gode landbruksområder gradvis blir bebygd med bolighus og at grunnlaget for landbruksdrift blir vanskeliggjort. Dette siste ser vi særlig eksempler på i pressområder. Ellers er det slik at kårboliger ofte ligger i tunområdet hvor ulempene blir særlig store dersom boligen fradeles som selvstendig boligtomt.
Et annet og viktig forhold ved denne problematikken er at det er helt nødvendig å se på kostnadssiden ved det å eie og drive gård. Det knytter seg store kostnader både til det å bygge og vedlikeholde en stor boligmasse på et gårdsbruk. I tillegg kan en stor boligmasse bety at den økonomiske belastningen for neste generasjon ved å overta blir for stor. Det har vi sett mange eksempler på i praksis. En politikk som innebærer at det bygges opp en stor boligmasse på landbrukseiendom, innebærer derfor reduserte inntjeningsmuligheter og redusert trygghet for videre drift av gården. Det er derfor ingen god og langsiktig løsning å føre opp kårboliger som ikke kommer gårdens drift til gode og som bare blir en belastning for økonomien på gården.
Jeg ser på denne bakgrunn ikke grunn til å oppføre kårbolig på gårdens areal med mindre det er et driftsmessig behov for boligen. I brevet av 21. desember 2006 ga jeg derfor uttrykk for at samtykke til oppføring av kårbolig bare bør gis når det ikke er tvil om at boligen er nødvendig av hensyn til driften av eiendommen. Kårbolig kan for eksempel være nødvendig for å sikre en kontinuerlig og forsvarlig drift ved generasjonsskifter. Jeg vil understreke at det ikke nødvendigvis bare er i forbindelse med melkeproduksjon eller husdyrproduksjon det er behov for kårbolig. Det er opp til kommunen i første instans å vurdere individuelt og konkret om det er nødvendig med kårbolig av hensyn til driften.
Mitt syn på kårboliger slik det framkommer i brev av 21. desember 2006 er ingen tilstramming i regelverket slik spørsmålet gir inntrykk av. De kravene vi må stille når vi vurderer om vilkårene for omdisponering av dyrka/dyrkbar jord er oppfylt, ble allerede omtalt under forrige regjering i Landbruks- og matdepartementets rundskriv M-4/2003. Departementet så da et behov for å stramme inn på praktiseringen av omdisponeringsbestemmelsen i kårboligtilfellene. Departementet uttalte bl.a.:

"Behovet for kårbolig synes ikke lenger å være like stort nå som før. Det er derfor grunn til å foreta en mer nyansert vurdering av behovet for kårbolig enn tidligere. Med økt mekanisering er behovet for menneskelig arbeidskraft redusert. I dag finnes det et ganske godt veiledningsapparat og avløserordninger noe som reduserer behovet for overføring av kunnskap og avløsning fra forrige eier. Det forhold at driveplikten kan oppfylles ved bortleie betyr også at kårboligens betydning for å sikre en forsvarlig drift er svekket. Dette sammen med driftens omfang, produksjonsform og om det er andre hus på bruket må trekkes inn og vurderes nøye før en tillater omdisponering av dyrka jord til kårbolig. Tradisjon er isolert sett ikke noe argument for omdisponering av kårbolig, men praksis teller med i en samlet vurdering."

Disse betraktningene er jeg enig i. Mitt brev av 21. desember 2006 er en videre oppfølging av dette og med signaler om å skjerpe praksis i de kommunene som er for lemfeldig med hensyn til vurderingene av behovet for kårbolig.
Regjeringen har et mål om å gjennomføre et løft for distriktene. Dette framgår bl.a. av St.meld. nr. 21 (2005-2006) Hjarte for heile landet. Jeg ser det som en viktig oppgave at også virkemidlene i eiendomspolitikken skal bidra til å nå de målene Regjeringen har satt seg. Jeg er positiv til tiltak som bidrar til økt bosetting i stedet for fraflytting. Vi skal legge forholdene til rette slik at de som har lyst til å bo på et gårdsbruk og utnytte ressursene der i et langsiktig perspektiv, skal få anledning til det. Derfor er jeg opptatt av å legge opp til et regelverk og en praksis som kan sikre at de ressursene som ligger i landbrukseiendommene kan tas i bruk i næringssammenheng og som bosted. Jeg mener at den politikken som nå føres innen eiendomslovgivningen bidrar positivt til dette. Jeg vil i den forbindelse nevne at Regjeringen bl.a. gikk inn for å beholde delingsforbudet i jordloven. Den forrige regjerings forslag om å oppheve delingsforbudet ville etter min mening kunne ført til at viktige ressurser ble fradelt og at muligheten for ny næringsutvikling og bosetting på gården ble redusert. Ellers kan jeg vise til det jeg sa i debatten i Stortinget i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:40 (2006-2007) om å fjerne boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom. Jeg mener begge virkemidler er viktige for å få til en utvikling på gårdsbrukene og legge grunnlaget for å få unge, entusiastiske mennesker til bygdene.
Jeg er etter dette i tvil om hvilke ulike skriv det siktes til når det sies at "Dessverre ser en gjennom ulike skriv fra departementet at den bolysten, kreativiteten og de framtidsrettede menneskene som den forrige regjeringens politikk lot slippe til nå ikke bare blir stoppet, men også reversert".