Skriftlig spørsmål fra Torbjørn Hansen (H) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:1318 (2006-2007)
Innlevert: 29.06.2007
Sendt: 29.06.2007
Besvart: 02.07.2007 av landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen

Torbjørn Hansen (H)

Spørsmål

Torbjørn Hansen (H): Innbyggerne på Veiholmen i Smøla kommune har gått sammen om en underskriftskampanje for å få fjernet nedsatt konsesjonsgrense på øya, begrunnet i sterk fraflytting, reduserte eiendomsverdier og forskjellsbehandling i stort omfang.
Hva er Regjeringens vurdering av virkningen av boplikt på helårsbosetting på mindre øysamfunn, og er Smøla sin praktisering av nullkonsesjonsgrensen tillatt og akseptabel?

Begrunnelse

Smøla kommune har siden 1980 hatt nedsatt konsesjonsgrense på en del eiendommer på fiskeværet Veiholmen. Boplikten er knyttet til bruksnummer ved at eiendommer med et lavere bruksnummer enn 247 er omfattet av forskriften. Høyere bruksnummer omfattes ikke. Det er dermed forskjellsbehandling av relativt like eiendommer på samme sted.
Til tross for boplikten har Smøla kommunestyre i de 27 årene som er gått siden innføringen gitt alle som har søkt om å omgjøre konsesjonspliktig eiendom til fritidsbolig, medhold. Det hevdes at det ikke er noen som helst kontroll med at boplikten overholdes. Liberal dispensasjonspraksis og fravær av oppfølging av regelverket bidrar til forskjellsbehandling og uklarhet rundt hva som gjelder.
Veiholmen er preget av sterk fraflytting. Boplikten begrenser eiendomsverdiene på øyen og vanskeliggjør eiendomsomsetning. Initiativtakerne mener at boplikten hindrer nyinvesteringene som følge av virkningen på eiendomsverdier. Det vises til at boplikten vanskeliggjør lånefinansiering. Boplikten omtales av initiativtakerne som en "tvangstrøye" for Veiholmen-samfunnet.
Forskning utført ved Universitetet på Ås viser at det vanskelig kan påvises positive bosettingskonsekvenser av et slikt regelverk, og peker samtidig på at virkningen kan være negativ i fraflyttingsområder, herunder særlig på øysamfunn. På Veiholmen er størsteparten av eiendommene i realiteten blitt/i ferd med å bli fritidsbolig til tross for forskriften om nullkonsesjon på øyen. Dette stemmer godt overens med de faglige vurderinger som er gjort ved Universitetet på Ås, som peker på at boplikt i noen tilfeller kan medføre at det blir færre helårsboliger enn det ville vært uten boplikt.
I underskriftskampanjen for å få fjernet boplikten signerte 61 av 85 fastboende. Ifølge initiativtakerne var det kun 2 av innbyggerne som gikk mot. Øvrige var ikke til stede. Initiativtakerne Anton Kristiansen og Turid Kvammen har klaget saken inn til Landbruks- og matdepartementet og til Sivilombudsmannen.

Terje Riis-Johansen (Sp)

Svar

Terje Riis-Johansen: Det er ca. 70 kommuner med forskrift om nedsatt konsesjonsgrense. Hensikten er å hindre at eiendommer som bør brukes til helårsbolig blir brukt til fritidsformål.

Noen av forskriftene gjelder øysamfunn. Mitt inntrykk er at de kommuner som har forskriften mener den fungerer etter sin hensikt.

Noen kommuner, som for eksempel Smøla, har forskrift som bare gjelder nærmere spesifiserte gnr. og bnr. Dette reiser særlige spørsmål da de eierne det gjelder lett kan føle at de blir behandlet forskjellig i forhold til kommunens øvrige innbyggere.

Departementet er kjent med at noen av eierne med eiendom som omfattes av forskriften for Smøla føler forskriften som svært urimelig.

Departementet har derfor tatt opp flere sider ved forskriften for Smøla med kommunen.

Dette gjaldt bl.a. spørsmålet om forskriften fungerer etter sin hensikt, og spørsmålet om hvorfor kommunen mener at bare visse gårdsnummer/bruksnummer bør omfattes av forskriften.

Kommunen uttalte blant annet:

"Det er en realitet at man her har fradelt boligeiendommer som ikke blir omfattet av konsesjonsbestemmelsene. Historikk/dokumentasjon som er tilgjengelig i våre arkiv kan tyde på at dette er en utilsiktet virkning av bestemmelsene. Sannsynligvis hadde ikke kommunestyret den gang konsesjonsplikten ble innført forutsett at det i framtida kunne fradeles eiendommer som etter fradeling falt utenfor de konsesjonsbelagte bruksnumrene. Sittende formannskap og kommunestyre er oppmerksom på denne situasjonen, og Smøla kommune vil i fortsettelsen vurdere hvordan man skal forholde seg til dette."

I brev herfra 18. juni 2007 oppsummerte departementet sitt syn på saken. Departementet pekte på at kommunen er nærmest til å vurdere om for eksempel økt reiselivssatsing og stadig økende turisme har ført til at Veiholmen har økt sin attraksjon som feriested de siste årene. Departementet hadde derfor ikke noe å bemerke til at kommunen ønsker å beholde forskriften for å kunne være med å styre utviklingen. Departementet kunne heller ikke se at det var grunnlag for å mene at kommunen forskjellsbehandler dem som søker konsesjon.

Departementet ga imidlertid uttrykk for at det ikke var gitt noen god begrunnelse for at ikke alle bnr. under gnr. 52 er inkludert i forskriften. Det ble derfor bedt om at kommunen vurderer spørsmålet om forskriften er tilfredsstillende avgrenset og eventuelt vurderer å søke forskriften endret på dette punktet.

Da det er grunneiere som mener at det foregår "forskjellsbehandling", ga departementet også uttrykk for at kommunen bør vurdere om det er behov for å gi de berørte grunneierne mer informasjon om hvordan forskriften skal forstås og hvordan den blir praktisert.

Departementet har bedt om å bli holdt orientert om hva som skjer i saken.

For øvrig har jeg satt i gang et arbeid med å vurdere bopliktreglene og virkningen av dem. Ut over det jeg har sagt over, vil jeg derfor på det nåværende tidspunkt ikke kommentere reglene. Jeg vil komme tilbake til spørsmålet når dette arbeidet er avsluttet.