Skriftlig spørsmål fra André Oktay Dahl (H) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1324 (2006-2007)
Innlevert: 29.06.2007
Sendt: 29.06.2007
Besvart: 04.07.2007 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

André Oktay Dahl (H)

Spørsmål

André Oktay Dahl (H): Vil statsråden ta initiativ til at den norske ambassaden i Nigeria praktiserer returavtaler og ikke diskriminerer mennesker på etnisk grunnlag?

Begrunnelse

Undertegnede har nylig fått beskrevet følgende eksempel på visumpraksis som slik Høyre ser det er helt uholdbar: En kvinne av nigeriansk opprinnelse har bodd i landet i ca. 20 år, er utdannet ved UiO, har arbeidet og betalt skatt i 20 år, er gift med norsk statsborger og har 3 barn på henholdsvis 3, 5 og 7 år. Kvinnens foreldre har to ganger søkt om besøksvisum for å besøke kvinnen og hennes familie, men har fått avslag. Begrunnelsen begge ganger var liten eller ingen returmulighet. Kvinnen har anket, men både ambassadekontoret og UDI opprettholdt avslaget med samme begrunnelse.
Undertegnede tillater seg å tvile på hvorvidt dette kan medføre riktighet. Det er tale om to pensjonister som har levd hele sitt liv sammen i hjemlandet, har 6 barn og nesten 30 barnebarn rundt seg. Kvinnen som er bosatt i Norge, er deres eneste barn som er bosatt i utlandet. Kvinnen har tidligere hatt 4 familiemedlemmer på besøk i Norge, og samtlige reiste tilbake etter endt besøk. Den norske ambassaden i Nigeria ser ut til å ha bestemt seg for å nekte enhver nigerianer visum til Norge. Undertegnede tillater seg å undres over om dette er en praksis som er i henhold til regelverket og stiller spørsmål ved hvorvidt det i det hele tatt praktiseres noen form for individuell vurdering. At en kvinne bosatt i Norge i 20 år nektes muligheten til å ha sine foreldre på besøk på tross av at hun aktivt har bidratt til verdiskapingen i dette landet i alle år (selv som student uten sosiale rettigheter), ikke pådrar Norge noen kostnader i forbindelse med besøket mv., er et stykke fra den hjertevarmen denne regjeringen offisielt har smykket seg med. Dette kan enkelt løses ved at våre ambassader praktiserer returavtaler. De som får visum, må da fysisk møte opp på ambassaden og bekrefte retur når de er tilbake i landet. På den måten vil ambassaden kunne melde fra til politiet hvis retur ikke oppfylles og de kan "svarteliste" herboende mot å få besøk senere. Dermed kan man praktisere en betydelig mer liberal visumpraksis enn i dag. I dette og liknende tilfeller legger ambassaden til grunn en TRO på at mennesker ikke vil reise tilbake som eneste kriterium for å nekte visum uten faktiske holdepunkter for dette. Det foreligger så vidt meg bekjent heller ingen statistikk eller oversikt over denne problemstillingen som ambassaden kan bygge på. Dette er direkte flaut og pinlig for Norge, og slik jeg ser det et grelt eksempel på diskriminering av lovlydige borgere som ønsker besøk av sine foreldre og besteforeldre. Jeg anmoder statsråden om å møte kvinnen og hennes familie samt klargjøre at regelverket skal tolkes og praktiseres basert på individuelle vurderinger, ikke generelle fordommer.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Jeg kjenner ikke til saken representanten Dahl refererer til, og kan som kjent ikke gå inn i denne typen enkeltsaker. Jeg vil imidlertid understreke at jeg har tillit til at utenriksstasjonene og Utlendingsdirektoratet foretar en forsvarlig vurdering i henhold til gjeldende regelverk av de individuelle forholdene i hver enkelt sak.
Representanten Dahl hevder i begrunnelsen for sitt spørsmål at den norske ambassaden i Nigeria "ser ut til å ha bestemt seg for å nekte enhver nigerianer visum til Norge". Jeg vil i denne sammenheng påpeke at statistikken for 2006 viser at over halvparten av de visumsakene som ble behandlet ved ambassaden i Abuja, ble innvilget (517 av 942 saker).
Representanten Dahls opplysninger om at den nigerianske kvinnen han refererer til, tidligere har hatt fire familiemedlemmer på besøk i Norge, understreker også at det foretas individuelle vurderinger i hver enkelt sak. Jeg har ingen opplysninger som tilsier at ambassaden diskriminerer mennesker på etnisk grunnlag.
Ved vurdering av visumsøknader skal det blant annet vurderes om innvandringspolitiske hensyn taler mot at visum gis. Det sentrale ved vurderingen av innvandringspolitiske hensyn er søkerens returforutsetninger, som innebærer en vurdering av i hvilken grad det foreligger en mulighet for at søkeren ikke vil forlate Norge og Schengen-området frivillig ved visumtidens utløp. Søkernes returforutsetninger må vurderes individuelt. Blant annet sees det hen til søkernes alder, sivilstatus, tilknytning til hjemlandet i form av bolig, arbeid, familie mv., tidligere reiser til Schengen-området, og om søkeren eller dennes familie har emigrert eller hatt til hensikt å emigrere. Er returforutsetningene svake, må det vurderes om det foreligger sterke nok velferdsgrunner for at visum likevel gis. Søkernes etniske, religiøse eller kulturelle bakgrunn vil ikke alene være grunn til å konstatere svake returforutsetninger. I så måte vil det gjelde et prinsipp om ikke-diskriminering. Det er imidlertid en kjensgjerning at utvandringspotensialet er større fra noen land og områder enn andre. Dette vil det være relevant å se hen til ved de konkrete vurderinger som må foretas ved søknader om visum, foruten søkernes individuelle situasjon. Dette betyr ikke at det fra norske myndigheters side foretas en diskriminering på grunnlag av nasjonalitet, men det er en konsekvens av at visuminstituttet er et innvandringsregulerende virkemiddel.
Når det gjelder bruk av returkontroller, er dette noe som praktiseres i en del saker ved enkelte ambassader. Som en generell ordning vil dette imidlertid være svært ressurskrevende, og kan særlig som følge av reiseavstander mv., innebære en betydelig belastning for den som får visum. En ordning med returkontroll vil uansett ikke kunne danne grunnlag for noen automatisk svartelisting av referansepersonen i tilfeller hvor den som har fått visum ikke melder seg ved ambassaden ved retur. Det vil ikke alltid være rimelig å stille referansepersonen ansvarlig for at den som fikk visum ikke har returnert, eller at vedkommende har unnlatt å melde seg ved ambassaden ved retur. Ved senere visumsøknader må det dessuten foretas en konkret vurdering av returforutsetninger mv. En ordning med returkontroll vil derfor i første rekke være et virkemiddel for å sikre en jevnlig justering av den generelle visumpraksisen ved enkelte ambassader.