Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1364 (2006-2007)
Innlevert: 10.09.2007
Sendt: 10.09.2007
Besvart: 14.09.2007 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): Akupunktur kan for mange med alvorlige funksjonshemning være en effektiv behandling, men denne behandlingen blir kostbar for en pasient som må betale behandlingene selv.
Finnes det tilfeller hvor pasienter får dekket utgifter til akupunkturbehandling fra det offentlige, og mener statsråden at dagens regelverk på dette området er tilfredsstillende?

Begrunnelse

En alvorlig syk person har i sin fortvilelse over ikke å ha økonomi til å fortsette med helt påkrevde behandlinger, tatt kontakt for å få hjelp.
Denne mannen ble for flere år siden rammet av sykdommen sarcoidose. Han sliter med alvorlige plager på synet, med lammelser i ansikt og svelg, lammelser i tarm og i venstre arm og ben.
Ett år etter at han ble syk kom denne personen i kontakt med en svensk professor som behandlet ham med akupunktur gjennom 18 behandlinger. Behandlingene førte til at han fikk åpnet munn og svelg slik at han ble i stand til å innta føde. Han fikk også følelsen tilbake i ansikt og stemmebånd. Ved hjelp av akupunktur har han etter hvert blitt i stand til å klare enkelte funksjoner i hverdagen, men på grunn av sykdommen har han fremdeles store funksjonsproblemer, og hans evne til å være i arbeider helt borte. Han har frem til nå brukt store summer til å skaffe seg behandlinger med akupunktur, noe som har ført til at han er kommet i økonomisk uføre.
Han mener selv han er avhengig av akupunkturen for i det hele tatt å kunne fungere, men med lav inntekt og økonomiske problemer som følge av utgifter til behandlinger har han ingen mulighet til fortsatt å betale for akupunkturbehandlingene selv. Han har fått avslag fra NAV på søknad om dekning av utgiftene selv om det forelå legeerklæring fra en overlege ved Aker Universitetssykehus.
Slik begrunnet NAV avslaget: "Akupunkturbehandling er ikke hjemlet i folketrygdloven og det foreligger ikke takster for denne behandlingen. Det er på dette grunnlaget kravet ditt blir avslått".
Denne pasienten er et av mange tilfeller hvor en pasient med behov for en spesiell behandling må betale for behandlinger selv på grunn av et rigid regelverk som ikke tar hensyn til pasientens behov. Historien viser også at dette får tragiske følger for en som har en alvorlig sykdom.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Akupunkturbehandling har historisk vært ansett som en alternativ behandling. Akupunkturbehandling utøves nå av både alternative behandlere og av autorisert helsepersonell, slik som leger, jordmødre, fysioterapeuter mv. På sykehus tas akupunkturbehandling i bruk i større og større omfang. Det er opp til aktuelle behandlere på sykehus å vurdere hvorvidt akupunkturbehandling kan ha effekt og er forsvarlig i behandlingen av den enkelte pasient. Eksempler her er i forbindelse med smertebehandling og ved fødsler. For pasienter som er innlagt på sykehus vil akupunkturbehandlingen være gratis for pasienten.

Når det gjelder pasientbehandling utenfor sykehus, dekkes ikke utgifter til akupunkturbehandling fra det offentlige, med mindre akupunkturbehandlingen utføres av helsepersonell ansatt enten i kommune eller i fylkeskommune. Det forutsettes at behandlingen anses som forsvarlig helsehjelp.

Hovedprinsippet for offentlig finansiering av sykdomsbehandling utført av privatpraktiserende helsepersonell er at vedkommende har avtale enten med kommune eller med helseforetak. Dette gjelder leger, fysioterapeuter og psykologer. For disse behandlerne er det ingen takster for akupunkturbehandling som innebærer refusjon fra trygden. Det er opp til den enkelte behandler eventuelt å ta betalt for slik behandling, hvis behandleren mener at akupunkturbehandling er en virksom behandlingsform og faglig forsvarlig.

I 2002 la daværende regjering fram en lovproposisjon om alternativ behandling for Stortinget. I proposisjonen (Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv) ble det blant annet foreslått å erstatte kvaksalverloven med en ny lov om alternativ behandling av sykdom. Det ble også foreslått en rekke andre tiltak. Lovforslaget og de andre tiltakene var ledd i daværende regjeringens arbeid for å oppnå økt forståelse for og anerkjennelse av alternative behandlingsformer. I tillegg skulle tiltakene ivareta viktige forbrukerhensyn slik at bruker/pasient i større grad kan være i stand til å ta trygge valg angående alternativ behandling. Tiltakene skulle også bidra til økt integrering og samarbeid mellom utøvere av alternativ behandling og den ordinære helsetjenesten. Stortinget sluttet seg til lovforslaget våren 2003, og fra 1. januar 2004 trådte lov om alternativ behandling av sykdom mv. i kraft.

I proposisjonen ble det også vurdert om det burde foreslås å innføre stønad fra folketrygden ved behandling hos utøvere av alternativ behandling. Proposisjonen konkluderte med å anbefale at det ikke gis refusjon for denne type behandling. Ved behandlingen av proposisjonen sluttet Stortinget seg til dette.

Alternative behandlingsmetoder har for mange vist seg å kunne være et verdifullt supplement, eller et selvstendig alternativ til den helsehjelp som gis av autorisert helsepersonell. Jeg mener det er viktig å ha en åpen holdning til alternativ behandling. Det å sette pasienten i sentrum innebærer at pasienten også må ha frihet til å velge sikre behandlingsmetoder som tradisjonelt ikke har vært en del av den ordinære helsetjenesten.

For at pasientenes valgmulighet skal være reell og trygg er det avgjørende med økt vitenskapelig innsikt i de prinsipper som alternative utøvere bygger virksomheten sin på. Det er nødvendig at effekten av de ulike behandlingsmetodene blir godt dokumentert, og at denne informasjonen blir tilgjengelig for pasientene og for helsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet har derfor over flere år finansiert oppbyggingen av og forskningsaktiviteten til Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) i Tromsø.

Hovedprinsippet for offentlig finansiering av sykdomsbehandling er at behandlingen utføres av autorisert helsepersonell. For behandling som utføres av privatpraktiserende helsepersonell framgår hovedprinsippet av vilkårene for trygdens stønad til utgifter til behandling, slik som behandling hos lege, fysioterapeut, psykolog, tannlege mv. Formålet med vilkåret om autorisasjon som henholdsvis lege, fysioterapeut mv. er å sikre et minimum av kvalifikasjoner hos behandler. Dette gir pasienter forutsigbarhet og trygghet. Det gir også pasienten rettigheter etter helselovgivningen og sikrer pasientene en oppfølging hvis noe går galt under behandlingen eller i etterkant av behandlingen. Dette hovedprinsippet mener jeg er viktig å videreføre.

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å foreta en prinsipiell gjennomgang av vilkårene for å bli autorisert helsepersonell etter helsepersonelloven. I forbindelse med departementets oppfølging av denne gjennomgangen vil det være aktuelt å vurdere om andre utøvere også skal gis autorisasjon som helsepersonell. Dette vil imidlertid bli gjort uavhengig av offentlig finansiering av de behandlinger som andre utøvere (alternative behandlere) anvender i sin behandling.