Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1390 (2006-2007)
Innlevert: 17.09.2007
Sendt: 18.09.2007
Besvart: 24.09.2007 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): Ifølge NAV er det slik at en enslig mor, som er norsk statsborger og som jobber og skatter til Norge, ikke skal ha trygderettigheter som stønad til enslig mor når hun og barnet bor i Sverige.
Finnes det unntak som ivaretar dette grenseproblemet som jeg beskriver i begrunnelsen, eller hva mener statsråden om denne saken?


Begrunnelse

En enslig mor med en 9 måneder gammel datter valgte etter samlivsbruddet for 2 måneder siden å flytte fra Østfold til Sverige. Før hun flyttet, hadde hun vært i dialog med NAV hvor hun fikk opplyst at så lenge hun var yrkesaktiv og skattet til Norge, ville hun fortsatt ha alle trygderettigheter i Norge selv om hun flyttet til Sverige. Så snart papirene om utvandring var i orden, sendte hun inn søknaden om stønad til enslig forsørger til NAV utland da det var dette kontoret hun hadde fått beskjed om at hun skulle forholde seg til. Etter 4 uker kom søknaden i retur med beskjed om at siden hun fikk lønn fra Norge, skulle denne saken sendes til siste bostedskommune i Norge. Saken ble da sendt denne kommunen, som igjen oversendte saken til Sarpsborg som har ansvaret i denne type saker.
Hun fikk avslag på sin søknad med følgende begrunnelse:
Bestemmelsen setter som vilkår at forsørgeren må være medlem av trygden, og barnet må oppholde seg i Norge for å få rett til ytelser etter dette kapittelet, jfr. §15-3 første ledd i folketrygdloven.
Barnet bor nå med sin mor i Sverige, men går i norsk barnehage i Norge da moren dagpendler til sin jobb i Østfold. Moren er norsk statsborger, hun jobber, skatter og gjennomfører sin utdannelse i Norge. Hun er pliktig medlem av folketrygden da hennes arbeidsgiver betaler trygdeavgift til Norge, men har ifølge NAV-kontoret ingen trygderettigheter som enslig mor så lenge hun og barnet bor i Sverige.
Hun har fått skriftlig bekreftet at hvis hun hadde hatt bostedsadresse i Norge, ville hun, med sin lave inntekt, hatt rett på kr. 150 000 i stønad som enslig mor. Denne kvinnen har fått oppgitt at hun heller ikke har rett til å få tilsvarende trygderettigheter i Sverige. Der vil hun ikke få noen form for stønad så lenge hun ikke må ha sosialhjelp på grunn av mangel på jobb. Årsaken til at hun ikke får andre rettigheter som enslig mor der hun bor nå, er at hun ikke jobber og skatter til Sverige.
Hun har allerede fullført 2 år på skole og 1 år som lærling, og har litt over 1 år igjen av læretiden i Norge. Hun har nå tatt opp igjen jobben som lærling etter endt svangerskapspermisjon, men har dårlige forutsetninger til å klare å forsørge seg selv og barnet med en lærlinglønn på ca 9700 kr før skatt. Uten fagbrev vil denne kvinnen også ha dårlige fortutsetninger for å kunne klare å forsørge seg selv og datteren i fremtiden. Slik saken har utviklet seg, ser det håpløst ut for henne å klare å gjennomføre utdanningen hvis hun ikke kan få stønad som enslig mor. Hvis trygdekontoret har rett i sin tolkning, ser det ut til at loven er så uheldig utformet at de som er i en slik situasjon faktisk blir gjort trygderettsløse på grunn av bosted. Hvis det ikke finnes unntak som ivaretar de som er i en slik situasjon jeg her beskriver, vil situasjonen kunne føre til at denne kvinnen må gi opp å fullføre sin utdannelse og isteden søke sosialtrygd for å klare seg.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Folketrygdloven § 15-3 setter som vilkår for stønad til enslig mor eller far (overgangsstønad) at forsørgeren og barnet oppholder seg i Norge. Kravet til opphold innebærer at man må bo i Norge. Det er to unntak fra kravet til opphold i Norge. For det første gjøres unntak dersom utenlandsoppholdet ikke er ment å vare mer enn seks måneder regnet fra utreisedagen. For det andre gjøres unntak dersom oppholdet i utlandet skyldes arbeid for en norsk arbeidsgiver. Det er ellers ikke adgang til å gjøre unntak.

Bakgrunnen for disse reglene er et ønske om å forbeholde ytelsene til enslige forsørgere for personer som oppholder seg i Norge. Svært få andre land har slike ytelser - blant annet finnes ikke paralleller i de øvrige nordiske land. Det vanlige er at disse stønadsbehovene dekkes som ordinær sosialhjelp. I forarbeidene til de bestemmelsene som dagens regler i folketrygdloven bygger på, går det fram at departementet ikke fant det rimelig å yte overgangsstønad til personer som skulle oppholde seg i lengre tid i utlandet, jf Ot.prp. nr. 53 (1971-72). Denne forutsetningen er opprettholdt i senere lovgivning. Etter min oppfatning kan det i utgangspunktet ikke være folketrygdens oppgave å gi ytelser til enslige forsørgere som er bosatt og oppholder seg i utlandet i andre tilfelle enn de som dagens regler faktisk åpner for.

Når overgangsstønad ikke har vært gitt til personer som bor i utlandet, har det som nevnt hovedsakelig å gjøre med denne ytelsens karakter. Overgangsstønaden er ment som et sosialt sikkerhetsnett for denne vanskeligstilte gruppen. Det kreves ingen annen opptjening enn at vedkommende har vært medlem av folketrygden som bosatt i Norge i de siste tre årene før stønad gis. For eksempel kreves ikke tidligere arbeidsinntekt, og tidligere arbeidsinntekt har ingen betydning for ytelsens størrelse. Ytelsen skiller seg klart fra folketrygdens pensjoner og øvrige langtidsytelser til livsopphold.

Overgangsstønadens spesielle karakter har også ført til at den faller utenfor den internasjonale trygdekoordineringen. EØS-avtalen omfatter således ikke ytelsene til enslige forsørgere (se St.prp. nr. 100 (1991-92) pkt. 6.4.3) og dermed heller ikke av den nordiske trygdekonvensjonen, som knytter seg tett opp til EØS-avtalens virkeområde. Dette er imidlertid forhold som vil påvirkes av hvordan Norge selv behandler disse ytelsene. Et økt antall tilfelle med utbetaling i utlandet vil trekke i retning av at koordineringsreglene over tid får anvendelse.

I den konkrete saken har den enslige forsørgeren flyttet til Sverige, og avslaget på ytelser er i samsvar med lovens ordlyd. Jeg forstår at dette i den aktuelle situasjonen kan oppleves som tilfeldig og urimelig. Jeg er imidlertid betenkt i forhold til å gjøre tilpasninger i lovens krav om opphold/bosted i Norge. Konsekvensene, spesielt på lengre sikt, er vanskelige å overskue. Etter min oppfatning bør ytelsene til enslige forsørgere fortsatt ha til formål å være et sosialt sikkerhetsnett innenfor Norges grenser. I forhold til den konkrete saken kan det også pekes på at det vil foreligge rett til økonomisk sosialhjelp etter svenske regler, i tillegg til de rettigheter som følger av arbeidsforholdet i Norge. Jeg mener derfor at det ikke er treffende å si at forsørgeren er gjort rettløs på grunn av bosted.

Når dette er sagt, mener jeg at omstendighetene i saken er så vidt spesielle og ligger så vidt nær de unntak fra oppholdskravet som allerede er gjort i loven at det kan være grunn til å se på mulighetene for en utvidende tolkning. Jeg vil derfor tilrå den enslige forsørgeren i spørsmålet å sørge for at saksdokumentene sendes Arbeids- og inkluderingsdepartementet for en nærmere vurdering av dette.