Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:181 (2007-2008)
Innlevert: 08.11.2007
Sendt: 09.11.2007
Besvart: 15.11.2007 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): I NRK på onsdag understreket statssekretæren i Utenriksdepartementet helt riktig at Vest-Sahara er annektert av Marokko. Han sier samtidig at UD ikke ønsker å bruke ordet okkupasjon siden "det er et uavklart juridisk spørsmål" i konflikten. Siden flere FN-resolusjoner, uttalelser fra tidligere regjeringer, samt SV og Ap understreker at Vest-Sahara er okkupert, bes utenriksministeren om følgende avklaring:
Hvorfor velger UD å tåkelegge det faktum at Vest-Sahara er ulovlig okkupert av Marokko?

Begrunnelse

Vest-Saharas endelige status er ennå ikke blitt avgjort, ettersom Marokko avslår å samarbeide med FN om en folkeavstemning for saharawiene. Samtidig er det en folkerettslig enighet om at Vest-Sahara i dag både er et ulovlig okkupert og et såkalt ikke-selvstyrt område. Vest-Sahara behandles i FN som et uløst kolonispørsmål. Flere FN-resolusjoner henviser til Vest-Sahara som okkupert, for eksempel resolusjon 34/37 fra 79. Avsnitt 5 lyder: "Beklager sterkt forverringen av situasjonen okkupasjonen resulterende fra den fortsatte okkupasjonen...", mens avsnitt 6 oppfordrer Marokko til å terminere okkupasjonen av Vest-Saharas territorium. At Vest-Sahara er okkupert har også vært understreket av norske myndigheter flere ganger opp gjennom årene, blant annet av Finansdepartementet i 2005. Senest i september uttrykte Sveriges utenriksminister i den svenske Riksdagen at Vest-Sahara er okkupert.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Vest-Sahara er et ikke-selvstyrt område som lenge har vært på FNs dagsorden. Norge ønsker ikke ensidig å påvirke eller forskuttere utfallet av de fredsbestrebelser og den selvbestemmelsesprosess som er igangsatt i FNs regi. Derfor velger regjeringen å omtale sakskomplekset som situasjonen i Vest-Sahara, i samsvar med den ordbruk som benyttes av FNs sikkerhetsråd og FNs generalforsamling, se bl.a Sikkerhetsrådets resolusjon 1783 av 31. oktober 2007 og Generalforsamlingens resolusjon 61/125 av 15 januar 2007. Situasjonen er kompleks og vil ikke kunne løses ved å gå inn på eller tolke rettslige begreper som okkupasjon eller anneksjon. Men det skal ikke herske noen tvil om at Sikkerhetsrådet ikke har godkjent noen anneksjon, og forutsetter en selvbestemmelsesprosess i samsvar med FN-pakten.

Territoriet Vest-Sahara var underlagt spansk kolonivelde i tidsrommet 1884-1975. Fra 1966 ga Spania til kjenne at de tok sikte på avkolonisering etter først å ha organisert en folkeavstemning. Marokko og Mauretania motsatte seg dette, og viste til at de hadde gjort suverenitetskrav gjeldende over området. Etter marokkansk initiativ ble saken brakt inn for FNs generalforsamling, med anmodning om å be Den internasjonale domstol i Haag om en rådgivende uttalelse om territoriets status. Ved femten stemmer mot én kom domstolen i en uttalelse av 16. oktober 1975 til at det selv under den spanske kolonitiden var rettslige bånd mellom Sultanen i Marokko og enkelte stammer i området. Tilsvarende gjaldt for Mauretania, der enkelte nomadiske stammer hadde beholdt landrettigheter i området. Imidlertid fant domstolen at området verken var undergitt Marokkos eller Mauretanias suverenitet. I denne situasjonen henviste domstolen derfor til den grunnleggende kolonierklæringen vedtatt av FNs generalforsamling (resolusjon 1514 av 1960).

Siktemålet for avkoloniseringsprosessen, her som ellers, måtte være å sikre at denne skjedde på grunnlag av prinsippet om selvbestemmelsesrett ved å la viljen til folkene i territoriet fritt komme til uttrykk. Fra den tiden har Vest-Sahara spørsmålet blitt behandlet av FNs generalforsamling og Sikkerhetsråd som et ikke-selvstyrt område, i lys bl.a. av prinsippene i artikkel 73 i FN-pakten.

Dagen etter domstolens uttalelse kunngjorde kong Hassan av Marokko sin "grønne marsj", en ubevæpnet folkemarsj inn i territoriet med sikte på å forhindre avholdelse av en folkeavstemning. Dette skjedde mot Sikkerhetsrådets klare krav, og ble fordømt i resolusjon 380 (1975).

Frigjøringsbevegelsen Polisario proklamerte 27. februar 1976 Den arabiske saharavittiske demokratiske republikk (SADR), som senere ble anerkjent av en rekke afrikanske og andre utviklingsland. Mauretania inngikk en fredsavtale med SADR i 1979, og ga herunder avkall på sine territorielle krav over Vest-Sahara.

Norges konsekvente utenrikspolitiske linje har vært å støtte FNs Sikkerhetsråds krav om å muliggjøre vilkårene for selvbestemmelsesrett, uten å forskuttere utfallet av en folkeavstemning, og entydig vektlegge behovet for respekt for menneskerettighetene i området. Hva angår kommersielt engasjement, er Norge blant de land som har gått lengst i å vektlegge at områdets naturressurser, bl.a. til havs, ikke må utnyttes på en måte som ikke kommer det ikke-selvstyrte territoriets befolkning til gode. FNs seneste krav i tilknytning til situasjonen i området fremgår blant annet resolusjon 1783 av 31. oktober 2007, med sikte på å opprettholde våpenhvilen bistått av fredsoperasjonen MINURSO, tillitskapende tiltak gjennom familiegjenforening under FNs oppsyn og fredsbestrebelser i regi av Generalsekretærens spesielle representant.