Ketil Solvik-Olsen (FrP): Regjeringens gasskraftpolitikk styres i dag av CO2-spørsmålet. Statsråden synes å mene at det er greit å brenne norsk gass i Tyskland, men at det er ugreit å brenne norsk gass i Norge. Ut fra et CO2-perspektiv er det derimot ingen forskjell. Kullkraft står for marginalproduksjon av kraft i Europa.
Er statsråden virkelig uenig i at produksjon fra norske gasskraftverk reduserer etterspørselen av europeisk kullkraft (redusert norsk import av kullkraft/økt norsk eksport av gasskraft)?
Begrunnelse
Statsråden viser i sitt svar (Dokument nr. 15, Spørsmål nr. 128, (2007-2008))til at man i Europa har mye kullkraft i bunn, mens man i Norge har et renere utgangspunkt og derfor ikke kan akseptere gasskraftverk i Norge. For mange andre virker det derimot rart at geografiske grenser skal ha noe å bety for et globalt CO2-problem. CO2 molekylet har samme effekt uavhengig av hvor det slippes ut.
I et felles kraftmarked blir produksjonssignalene til aktørene påvirket av hverandres produksjonsenheter. Et kullkraftverk kan like mye bli overflødig om konkurrenten etablerer seg i 2 kilometers avstand som om konkurrenten er 200 kilometer borte, gitt at infrastrukturen er god. Ergo, den relevante problemstillingen i denne sammenheng er hvordan markedet opptrer på "marginen". Geografisk plassering av gasskraftverk i Norge kontra Tyskland betyr relativt lite i så måte. Det er god grunn til å anta at bygging av et gasskraft innen et marked utkonkurrere mer forurensende alternativ, uansett om bunnlasten består av kull eller vann. Det er ingen grunn til å tro at flere gasskraftverk vil utkonkurrere vannkraftverk. Tvert imot er det en kjensgjerning at marginalproduksjon av kraft i Europa skjer hos kullkraftprodusentene.