Skriftlig spørsmål fra Jan Tore Sanner (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:420 (2007-2008)
Innlevert: 20.12.2007
Sendt: 21.12.2007
Besvart: 09.01.2008 av finansminister Kristin Halvorsen

Jan Tore Sanner (H)

Spørsmål

Jan Tore Sanner (H): Finansavisen avdekker 20. desember at bedrifter får skattefradrag for gaver med reklameeffekt (klokker, kniver mv.), mens en donasjon til et veldedig formål (Frelsesarmeen, SOS-barnebyer mv.) gitt som gave til forretningsforbindelser ikke gir samme fradrag. Ifølge departementet er slike donasjon ikke "utgift til inntekts ervervelse". Dette er uttrykk for en gammeldags holdning. I dag er en bedrifts samfunnsansvar en viktig del av bedriftens markedsføring.
Vil statsråden rydde opp slik at slike gaver likebehandles?

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Det er et grunnprinsipp i skatteloven at det gis fradrag for kostnader til inntektens ervervelse. Reklamekostnader som er pådratt for å skape salg m.v., er derfor normalt fradragsberettiget. For å unngå en problematisk grensedragning mellom reklameutgifter og ikke-fradragsberettiget representasjon, er det i Skattedirektoratets forskrift til skatteloven gitt nærmere regler om hvilke gaver til forretningsforbindelser som det kan gis fradrag for, jf. §§ 6-21 flg. Det følger av forskriften at kostnader til gavegjenstander med firmamerke er fradragsberettiget dersom disse er utformet med reklame for øye i et større antall eksemplarer og ikke er av særlig verdi. Gave i form av kontantbeløp til kunder eller forretningsforbindelser, er ikke fradragsberettiget. Disse reglene er utformet med sikte på praktisk bruk, samtidig som de ivaretar et rimelig behov i næringslivet for reklame og profilering.

Etter skatteloven § 6-50 er det beløpsbegrensning på kroner 12 000 i året for gaver til frivillige organisasjoner som gir skattefradrag for giveren. Denne beløpsbegrensningen har et annet formål enn å avgrense gaver til forretningsforbindelser. Ut fra et overordnet syn mener jeg staten bør ha styring med hvilke tiltak og formål som skal tilgodeses med offentlige midler. Selv om private gaver i utgangspunktet ikke er offentlige midler, gjør denne fradragsretten at staten blir en vesentlig bidragsyter gjennom tapte skatteinntekter. Av en privat gave på 100, er 28 i realiteten fra staten når skattelettelsen for giveren tas i betraktning. Et sosialt tak på fradragsretten er naturlig både ut fra slike overordnede hensyn, og for å unngå at svært bemidlede givere kan kanalisere store offentlige midler til sine private, ideelle preferanser.

Det er positivt at bedriftenes samfunnsansvar også kommer til uttrykk i deres markedsføring. Jeg er enig i at bedre bidrag til aktuelle organisasjoner viser engasjement og samfunnsansvar. Det må imidlertid være mulig å vise til slikt engasjement uavhengig av skattesubsidier. Vi trenger likevel fradragsregler som på en hensiktsmessig måte balanserer hensynet til fradragsrett for utgifter til inntektens ervervelse på den ene side, og behovet for en begrensning i fradragsrett for gaver til forretningsforbindelser og gaver til veldedige organisasjoner på den annen side.

For bedrifter vil for øvrig sponsorkostnader kunne medføre hel eller delvis fradragsrett på grunn av reklameverdi av sponsingen. Dette gjelder også sponsing av en del av de frivillige organisasjonene. Slik reklameverdi av sponsing forutsetter en viss synlighet for publikum. Det praktiske problem her er å sørge for at fradragsbegrensningen i lys av virkelig reklameverdi blir etterlevd.