Torbjørn Hansen (H): DN skriver 8. januar at SFT skal starte salg av Kyoto-godkjente klimakvoter rettet mot privatpersoner og organisasjoner. Dette er en virksomhet som også drives av andre organisasjoner. Nye aktører kan tenkes å gå inn i markedet.
Hva er bakgrunnen for at SFT etablerer seg som konkurrent i stedet for å tilby tilsyn og opplysningsvirksomhet rundt de ordninger som allerede tilbys, og hva vil Regjeringen gjøre for å sikre at private organisasjoner får muligheten til å markedsføre slikt kvotekjøp på like vilkår?
Begrunnelse
Direktør i SFT, Ellen Hambro, uttaler til Dagens Næringsliv at "Det er naturlig at vi på vegne av staten bidrar til å etablere en ordning hvor publikum kan ha trygghet for at kvotene de kjøper er godkjent innenfor Kyoto-avtalens strenge regler.".
Det er i dag fullt mulig for organisasjoner og private virksomheter å etablere denne type kvotesalg innenfor Kyoto-avtalens strenge regler. Noen organisasjoner driver i dag med kvotesalg i regi av andre typer ordninger. Ifølge DN vil kvotene som SFT skal selge til publikum komme fra statens egen beholdning av FN-godkjente Kyoto-kvoter.
Daglig leder i Fremtiden i våre hender, Arild Hermstad, gir i artikkelen uttrykk for en viss misnøye med at staten vil etablere en konkurrerende virksomhet på et område hvor private aktører prøver å etablere seg.
Kostnadene ved å administrere ordningen vil påløpe uavhengig av om kvotene selges i statlig eller privat regi. Vanlig administrasjonsgebyr ligger rundt 10 prosent. Ifølge artikkelen skal disse administrasjongebyrene finansieres av staten via SFTs budsjett og ikke fra kvotekjøperne. Dermed vil SFT ha en fordel som andre organisasjoner i dette markedet ikke har.