Skriftlig spørsmål fra Odd Einar Dørum (V) til justisministeren

Dokument nr. 15:640 (2007-2008)
Innlevert: 11.02.2008
Sendt: 12.02.2008
Besvart: 18.02.2008 av justisminister Knut Storberget

Odd Einar Dørum (V)

Spørsmål

Odd Einar Dørum (V): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at de som har blitt utsatt for menneskehandel får tilstrekkelig beskyttelse slik at de våger å vitne mot bakmennene?

Begrunnelse

I Dagsavisen 31. januar kunne vi lese at bistandsadvokat Eva Frivold frarådet kvinner å anmelde trafficking. I avisen kom det fram at en bulgarsk kvinne som er kronvitne i en menneskehandelsak har fått avslag på sin søknad om opphold i Norge. Til Dagsavisen sa Eva Frivold at hun fryktet at vitnene blir utsatt for represalier eller blir utsatt for menneskehandel på nytt. "Så lenge UDI har denne praksisen, vil jeg fraråde kvinnene å samarbeide med politiet. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg må tenke på sikkerheten til klientene mine", sa Frivold til avisen. I samme avis uttalte Unni Kiil i Rosa-prosjektet at flere traffickingofre som har vitnet mot bakmenn, nektes opphold i Norge og at de risikerer å bli mishandlet og drept hvis de blir sendt til hjemlandet.
Regjeringen Bondevik II utarbeidet landets første handlingsplan mot handel med kvinner og barn (2003-2005). Dermed ble det satt i gang et systematisk arbeid for å beskytte ofre, forebygge menneskehandel og straffeforfølge organiserte kriminelle som står bak. ROSA (Reetablering, Oppholdssteder, Sikkerhet, Assistanse) ble etablert. ROSA tilbyr bistand og beskyttelse i hele Norge 24 timer i døgnet for kvinner utsatt for menneskehandel. Utarbeidet i en handlingsplan mot menneskehandel.
En ny handlingsplan mot menneskehandel ble presentert i desember 2006.
I denne ble det lovet en tøffere kamp mot menneskehandlerne og bedre hjelp til ofrene.
Begge handlingsplanene understreker viktigheten av å få bakmennene dømt. For å ta bakmennene er imidlertid politiet fullstendig avhengig av at ofrene samarbeider og vitner. Men hvis ofrene ikke får beskyttelse, er det få som vil anmelde bakmenn i traffickingsaker. I kampen mot menneskehandel er vi helt avhengig av vitner som stiller opp mot bakmennene, og det etterlyses konkrete tiltak for å sikre disse vitnenes beskyttelse.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: I 2007 identifiserte politiet 150 mennesker som utsatt for menneskehandel i Norge. De fleste ofrene er kvinner, men det er registrert at 60 av disse er barn. For første gang er menn registrert som offer.

Regjeringen understreker i Soria Moria- erklæringen at den har som målsetting å bidra til å bekjempe alle former for menneskehandel både nasjonalt og internasjonalt. Politiets arbeid for å nedkjempe menneskehandel skal styrkes og det skal gjøres enklere for kvinner og barn som er utsatt for menneskehandel å få midlertidig opphold i Norge.

Regjeringen slår videre i Soria Moria-erklæringen fast at vi vil styrke koordineringen av hjelpeapparatet for ofre for kriminalitet, herunder videreutvikle ordningen med rådgivningskontorer for kriminalitetsofre.

Regjeringen lanserte handlingsplanen "Stopp menneskehandelen" i desember 2006. Planen gjelder for perioden 2006-2009 og inneholder 37 tiltak. Handlingsplanen mot menneskehandel er fremfor alt et dokument med et meget klart politisk budskap: "Stopp menneskehandelen", og det er også regjeringens budskap. Det er tverrpolitisk enighet i Norge om at menneskehandel er en svært alvorlig form for organisert kriminalitet vi ikke vil skal utvikle seg i Norge.

Handlingsplanen inneholder tiltak som skal sikre ofrene bistand og beskyttelse. Dette gjelder også ofre som ikke har lovlig opphold i Norge. På denne bakgrunn ble den såkalte refleksjonsperioden fra 2007 utvidet, slik at antatte ofre kan få en midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse på 6 måneder.

Ofre som samarbeider om å straffeforfølge bakmenn vil kunne få ny midlertidig ettårig tillatelse, som kan fornyes. Når vedkommende ikke lenger har tillatelse etter dette regelverket, skal det vurderes hvorvidt vedkommende kan få arbeids- eller oppholdstillatelse i medhold av utlendingslovens alminnelige regler. Noe krav på opphold har likevel ikke personen. I denne forbindelse vil jeg vise til at flere ofre har fått oppholdstillatelse i Norge etter nevnte regler.

Meldingene om at enkelte ofre den senere tid har fått avslag på søknad om oppholdstillatelse reiser blant annet spørsmålet om hvilken kontakt det er mellom politi og utlendingsmyndigheter i forkant av at vedtak treffes. Det er viktig at politiet gir UDI oppdaterte opplysninger om vedkommendes medvirkning i en eventuell straffesak. Bare på denne måten kan vi sikre at ofre som bistår politiet ikke sendes tilbake til hjemlandet og utsettes for alvorlig fare på grunn av at de har vitnet i en straffesak i Norge.

Det er en helt sentral del av vår tenkning rundt problemfeltet at man finner frem til ofrene. Det er derfor avgjørende at relevante aktører har kunnskap om menneskehandel, om hvilken situasjon ofrene kan befinne seg i og hvordan de kan identifiseres. Regjeringen vil derfor legge opp til en styrking av den oppsøkende virksomhet i prostitusjonsmiljøene som drives av organisasjoner og offentlige tjenester. Når ofrene er identifisert, oppstår det ulike problemstillinger knyttet til muligheten av å gi dem tilpasset bistand og beskyttelse; ofrene er en uensartet gruppe mennesker med svært forskjellig behov.

For å sikre samarbeidet mellom berørte myndigheter vedtok regjeringen i 2006 å etablere en egen landsdekkende Koordineringsenhet som et prøveprosjekt for bistand og beskyttelse av ofre og for å styrke samarbeidet mellom berørte myndigheter. Enhetens primæroppgave er å bistå tjenesteapparatet med metoder for identifisering samt planlegging og mobilisering av tilbud til ofrene. Prosjektet Koordineringsenhet for ofre for menneskehandel - KOM - er etablert med en prosjektgruppe og en ressursgruppe. På oppdrag fra Justisdepartementet vil KOM utarbeide en rapport over de aktuelle sakene der det er gitt avslag på opphold. Når rapporten foreligger vil vi vurdere om det er behov for endringer i praksis eller regelverk for å sikre ofre en fullgod beskyttelse.

Felles for flere ofre for menneskehandel er at de i en akuttfase trenger et trygt sted å bo der de også kan får råd og hjelp. I januar 2005 ble ROSA prosjektet iverksatt for å gi slik bistand og beskyttelse. ROSA står for Reetablering, Oppholdssteder, Sikkerhet og Assistanse. Det er Krisesentersekretariatet i Norge som har fått mandat til å gjennomføre prosjektet. Tanken har vært å bygge på den eksisterende krisesenterstrukturen der kvinner utsatt for vold kan få akutt bistand. Ved å tilby også kvinner som identifiseres som ofre for menneskehandel bopel på et krisesenter, føres de inn i et system med mye erfaring og kompetanse på å møte behovene til traumatiserte kvinner.

ROSA-prosjektets mandat er å betjene en døgnåpen informasjonstelefon samt koordinere den videre bistand og beskyttelse for ofrene. ROSA-prosjektet har virket i snart tre år og har vist at de har evnet å gi god bistand til ofre. Første driftsår ble 18 kvinner henvist til trygge bosteder, mens det i 2006 ble henvist 31 kvinner. Over 20 nasjonaliteter er representert blant kvinnene som er henvist innen prosjektets ramme.

Det gjennomføres nå en evaluering av ROSA, men vi trenger ingen evaluering for å kunne fastslå at prosjektet har evnet å trygge ofrene de har hatt ansvar for. Krisesentrenes utradisjonelle arbeidsmåter har skaffet tilgang til helsetjenester, norskopplæring og yrkeskvalifisering også der hvor det ikke fulgte av formelle rettigheter. I en undersøkelse gjennomført i fjor, kom det videre frem at den praktiske og emosjonelle omsorg de ansatte har vist er blitt fremhevet av ofrene selv som det absolutte mest positive ved oppholdet på krisesenteret.

ROSA-prosjektet har fått mye positiv oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt for sitt arbeide. Det er særlig gledelig å se at samarbeidet med politiet stadig har utviklet seg til det bedre. I fjor henviste politiet hele 18 av de 31 kvinnene som kom inn i prosjektet.

Vi ser samtidig at et opphold på krisesenter ikke passer for alle ofre, og uansett ikke er egnet som et langvarig boligalternativ. I tiden fremover må vi derfor se nærmere på muligheten for å lage andre opplegg, både for kvinnelige og mannlige ofre.

Menneskehandel er vår tids slavehandel og er en alvorlig form for kriminalitet som innebærer grove krenkelser av ofrenes menneskerettigheter. Handlingsplanen er meget klar i sin påpekning av at dersom vi skal lykkes i vår målsetting om å bekjempe menneskehandel, må flere menneskehandlere og kriminelle nettverk avsløres og straffeforfølges. Vi har utviklet et lovverk med nye straffebestemmelser og med hjemler som gir politiet viktige redskaper i kampen mot menneskehandel. Jeg viser til at bevisstheten rundt menneskehandel på relativt kort tid har vokst seg sterk innen strafferettssystemet; våre domstoler har avsagt strenge dommer mot gjerningsmenn som kjennes skyldige i å ha drevet planmessig, økonomisk motivert virksomhet over lengre tid med sårbare kvinners fysiske og psykiske helse som innsats.

Fra politisk hold er det de senere år vedtatt flere lover som gir politi og påtalemyndighet viktige redskaper i kampen mot organisert menneskehandel. Men vi vet at slike rammer ikke alene sikrer en riktig rettet politiinnsats.

I Oslo har man siden januar 2007 styrket politiinnsatsen vesentlig ved opprettelse av STOP-gruppen, der 14 ansatte jobber for å avdekke menneskehandel og hallikvirksomhet på prostitusjonsmarkedet. Gjennom kartlegging, spaning, kommunikasjonskontroll og aksjoner tar Oslo-politiet grep.

Politiet over hele landet har i den senere tid tilegnet seg verdifull erfaring ved målrettet etterforsking mot miljøer som utnytter sårbare kvinner til prostitusjonsvirksomhet. Etterforskningene pågår med stort engasjement og i et stadig bedre utviklet samarbeid med politimyndigheter i andre land. Bulgarske kvinner utgjør den nest største gruppen av utenlandske prostituerte kvinner i Norge. Høsten 2007 og nå i februar har jeg derfor hatt møte med den bulgarske innenriksministeren og vi har inngått et godt samarbeid for å bekjempe menneskehandel og få tatt bakmennene. En norsk politidelegasjon har vært i Bulgaria for å knytte kontakter og etablere bedre politi- og etterforskningssamarbeid med bulgarsk politi. Jeg er av den oppfatning at det norske arbeidet mot menneskehandel nærmest ville være meningsløst uten tett samarbeid med utlandet.

Høsten 2007 ble to større straffesaker med en rekke tiltalte behandlet ved Bergen tingrett. I en av sakene er tre rumenske menn og en kvinne tiltalt for å ha tvunget en rekke rumenske kvinner til å drive prostitusjon i Bergen og Barcelona. Det ligger i dagen at opprullingen av slike saker krever et bredt internasjonalt samarbeid.

Vi vet at politiinnsatsen koster. Det er ressurskrevende på mange vis, ikke minst ser vi nå hvordan tolkeutgifter i menneskehandelsaker kan nå svimlende beløp. Store tolkeutgifter vil både dempe det enkelte politidistrikts motivasjon for å åpne etterforskning i menneskehandelsaker, og stå i veien for et fullgodt internasjonalt samarbeid. Vi vet også at en offeroppfølgning er vanskelig og ressurskrevende. Vi mener at de politibudsjetter som vi har lagt frem har muliggjort en bred innsats mot menneskehandel.

Jeg setter pris på engasjementet som representanten Dørum viser på dette området. Dette viser at han, som jeg, er opptatt av bekjempelse av denne type kriminalitet og at vi sørger for best mulig oppfølging av ofrene.