Skriftlig spørsmål fra Jan Sahl (KrF) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:712 (2007-2008)
Innlevert: 27.02.2008
Sendt: 28.02.2008
Besvart: 06.03.2008 av samferdselsminister Liv Signe Navarsete

Jan Sahl (KrF)

Spørsmål

Jan Sahl (KrF): Hurtigrutemuseet på Stokmarknes fikk brei omtale i budsjettproposisjonen (2007-2008) fra Samferdselsdepartementet. Det konkluderes slik:"Prinsippet om lokal finansiering og føresetnadene for støtta fra staten til å setje skipet på land, vil vere sentrale i den vidare oppfølginga av saka." Dette kan oppfattes som om staten nå avslutter sitt engasjement for Hurtigrutemuseet, med den konsekvens at Finnmarken må slippes på havet igjen og hugges opp.
Vil samferdselsministeren ta nye initiativ for å berge Hurtigrutemuseet?

Begrunnelse

Etter Kristelig Folkepartis syn er det kun et spleiselag der staten er med, som kan redde Finnmarken og Hurtigrutemuseet på Stokmarknes. KrF mener videre at samferdselsministeren må ta styringen i denne saken og fremforhandle et finansieringsforslag som innebærer et spleiselag mellom staten, fylket, kommunen og rederiet.
Jeg viser for øvrig til mindretallsforslag nr. 19 i Budsjett-innst.S.nr.13 (2007-2008) fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti hvor vi ber om følgende:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å framforhandle en finansieringsløsning for Hurtigrutemuseet på Stokmarknes i samarbeid med kommune og fylkeskommune , slik at hurtigrutemuseet får sin rehabilitering og utbygging til til et fullverdig kulturhistorisk museeum, og at Stortinget får seg forelagt egen sak vedrørende Hurtigrutemuseets framtid."

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: Som det er pekt på i St. prp. nr 1 (2007-2008) vil prinsippet om lokal finansiering være sentral i den videre oppfølgingen av saken. Bakgrunnen for dette er at det var en klar forutsetning for det statlige tilskuddet til å sette skipet på land at resten skulle finansieres lokalt. Som anført fra Samferdselsdepartementets medlemmer i utvalget som så på hvor og hvordan ta vare på hurtigrutens historie og MS Finnmarken, er det i ettertid gjort så lite for å følge opp dette fra lokalt hold, at det kan stilles spørsmål om kommune og stiftelse visste eller burde ha visst at de ikke kunne klare å innfri disse betingelsene da de mottok den statlige støtten til å sette MS Finnmarken på land. Eventuell statlig støtte til Stiftelsen Norsk Hurtigrutemuseum vil mao. kunne gi uheldige signalvirkninger i forhold til andre saker der lignende forutsetninger ligger til grunn for statlig bidrag.
Jeg gjør for øvrig oppmerksom på at det normale prinsippet når staten gir støtte til kulturbygg, er at det forutsettes en betydelig lokal/regional delfinansiering. Likevel er det en stor ”kø” av prosjekter som står på vent. Jeg mener derfor at det uansett hvilken løsning som eventuelt velges for ta vare på Gamle Finnmarken og formidle Hurtigrutens historie, må det legges til grunn en betydelig lokal/regional finansiering. Jeg mener også at midler til investering i hurtigrutemuseet må sees i sammenheng med og prioriteres sammen med støtten til investering i andre kulturbygg.
Jeg vil videre peke på at kostnadene ved å ta vare på MS Finnmarken er betydelige. I rapporten er investeringskostnadene knyttet til vernebygg over ”Gamle Finnmarken” anslått til mellom 70 og 140 mill. kroner avhengig av hvilket alternativ en velger for vernebygg mht. størrelse og materialvalg. Det er videre stipulert et behov på i størrelsesorden 12 mill. kroner til depotbygg dersom det ikke lar seg gjøre å leie egnede lokaler til dette formålet. Det kan mao. ikke utelukkes en investeringsutgift på mer enn 150 mill. kroner. Videre er det anslått et årlig behov for driftstilskudd på i størrelsesorden 3,4 til 5,2 mill. kroner. Jeg vil understreke at investeringer i ovennevnte størrelsesorden ikke kan gjennomføres på Samferdselsdepartementets budsjett uten at det går ut over prioriterte samferdselsformål.
I lys av det som er nevnt ovenfor bla. mht. lokal finansiering og de prinsipper som normalt gjelder for statlig støtte til kulturbygg, mener jeg at videre initiativ for å ta vare på hurtigrutemuseet i all hovedsak er et lokalt ansvar.
Jeg har for øvrig merket meg din påpekning om at det etter Kristelig folkepartis syn kun er et spleiselag der staten er med som kan redde museet. Jeg vil i den forbindelse peke på at spørsmålet om statlig bidrag til hurtigrutemuseet, herunder å gjøre hurtigrutemuseet til et statlig museum under Samferdselsdepartementet, flere ganger ble vurdert av regjeringen Bondevik II, uten at det da ble tatt initiativ til spleiselag. Jeg viser i den forbindelse til omtale av saken i St. prp. nr 1 (2002-2003) for Kultur- og kirkedepartementet, St. prp. nr. 1 (2004-2005) for Samferdselsdepartementet og St. prp. nr. 1 (2005-2006) for Samferdselsdepartementet.