Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:785 (2007-2008)
Innlevert: 07.03.2008
Sendt: 10.03.2008
Besvart: 14.03.2008 av finansminister Kristin Halvorsen

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Hvor strengt mener finansministeren at skattemyndighetene skal håndheve fordelsbeskatning av firmabiler under 7500 kg som i liten grad egner seg til privatkjøring, og hvilken dokumentasjon mener finansministeren bør legges frem for å godtgjøre at en bil eiet av firmaet ikke benyttes privat?

Begrunnelse

Brukere av håndverkerbil i yrket med kjøretøyvekt under 7500 kg opplever ofte en urimelig behandling hos skattemyndighetene. Til tross for at en firmabil ikke er egnet til privat bruk, og de prøver å dokumentere dette, opplever de at dette blir avvist med beskjed om at de har full bevisbyrde for at bilen ikke brukes privat. Man kan derfor spørre seg hvor sterke bevis som kreves.
Lignings-ABC om Bil - privat bruk punkt 3.3.2 lister opp en del punkter som blant annet går på faste innredninger som hindrer privat bruk og smuss, lukt og støy. Dette vil eksempelvis være tilfellet for en bil brukt i rørleggervirksomhet som både har faste installasjoner og typisk vil være for tilsmusset til å bruke med alminnelige klær.
Tilsynelatende har skattemyndighetene enda strengere kriterier enn denne listen, og det kan i mange tilfeller virke som om skattemyndighetene jobber med det mål å drive inn mest mulig skatt, og ikke det som burde være målet, nemlig sørge for at reglene objektivt sett blir håndhevet riktig.
Dersom ligningsmyndighetene praktiserer reglene så strengt som det kan tyde på, vil en del håndverksbedrifter stå i fare for å måtte legge ned på grunn av urimelig harde dokumentasjonskrav som vanskeliggjør og fordyrer driften.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Enhver fordel vunnet ved arbeid er som utgangspunkt skattepliktig inntekt, jf. skatteloven §§ 5-1 og 5-10. Privat bruk av arbeidsgivers bil eller annen yrkesbil representerer en slik fordel, jf. skatteloven § 5-13. Beskatning av firmabil/yrkesbil er nærmere regulert i Finansdepartementets forskrift til skatteloven (FSFIN) § 5-13-1 flg., jf. § 6-12-1.

Reglene for beskatning av firmabil/yrkesbil ble endret fra og med inntektsåret 2005. Hovedsakelig gikk endringen ut på at man gikk over fra en beskatning basert på antall kjørte kilometer, til en aldersbasert prosentligning. Samtidig ble nivået på beskatningen redusert, for i større grad å representere den faktiske fordelen ved privat bruk av firmabil/yrkesbil. Etter gjeldende regler fastsettes nå fordelen til en prosentsats av bilens listepris. For biler som er eldre enn tre år per 1. januar i inntektsåret reduseres listeprisen med 25 %.

Endringene i 2005 innebar en forenkling av regelverket og ga et mer robust system med større grad av forutsigbarhet for skattyterne. Reglenes utforming slik de er i dag, er uttrykk for et kompromiss mellom behovet for å vektlegge individuelle faktorer ved fordelsfastsettelsen og behovet for et administrativt praktikabelt regelverk.

Som utgangpunkt omfatter de standardiserte reglene om fordelsbeskatning av privat bruk av firmabil/yrkesbil alle typer biler, herunder varebiler, kombinerte biler, lastebiler under 7500 kilo totalvekt og busser med inntil 15 passasjerplasser. Unntak gjelder for biler som etter sin konstruksjon eller innredning i liten grad er egnet og heller ikke er ment for privat bruk, og som ikke brukes privat utover arbeidsreise. Skattyter skal ved bruk av denne typen biler kun fordelsbeskattes for den faktiske kjøring mellom hjem og arbeidssted (arbeidsreise). Dersom denne typen bil brukes privat utover kjøring mellom hjem og arbeidssted, dvs. at det også foregår ren privatbruk, skal fordelsbeskatningen likevel følge standardregelen som nevnt over.

Hvorvidt en firmabil er brukt privat eller ikke er et bevisspørsmål, der ligningsmyndighetene etter en konkret vurdering må legge til grunn det de finner mest sannsynlig. Mindre bekvem spesialinnredning av f. eks. en varebil, samt tilgang på annen privatbil hjemme, vil være momenter som trekker i retning av at ren privatbruk ikke forekommer. På den annen side kan terskelen for ren privatbruk av også slike varebiler m.v. bli noe lavere når bilen først brukes mellom hjem og arbeidssted, og derfor står hjemme til disposisjon på fritiden. I tvilstilfeller vil en korrekt ført kjørebok, som viser totalt utkjørt distanse i løpet av året, måtte tillegges stor vekt. Dersom ligningsmyndighetene etter en samlet vurdering kommer til at bilen er brukt privat utover arbeidsreiser, følger det av regelverket at den private bruken skal skattlegges etter standardregelen, istedenfor skattlegging bare av de faktiske arbeidsreiser.

Jeg har forståelse for at dokumentasjonsbehovet kan oppleves belastende for den enkelte, men nærmere dokumentasjon kan være viktige bidrag for å sikre korrekt fordelsbeskatning. Formålet med slik dokumentasjon vil i tilfelle være å avkrefte den sannsynlighet for ren privatbruk som sakens øvrige opplysninger leder opp til. Det er derfor i skattyterens egen interesse å bidra til tilstrekkelig dokumentasjon i slike tilfeller.

Jeg viser for øvrig til at et lignende svar ble gitt 27. februar 2008 på spørsmål nr. 675 fra stortingsrepresentant Jørund Rytman.