Skriftlig spørsmål fra Solveig Horne (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:980 (2007-2008)
Innlevert: 23.04.2008
Sendt: 24.04.2008
Besvart: 06.05.2008 av justisminister Knut Storberget

Solveig Horne (FrP)

Spørsmål

Solveig Horne (FrP): Ser statsråden at problemstillingen med at forliksrådene nå ikke har anledning til å gi en oppfrisking av uteblivelsesdommer kan være en ekstra byrde for de svake i samfunnet, og hva vil statsråden gjøre for å gi forliksrådene denne muligheten på ny?

Begrunnelse

Ifølge tvistemålsloven som gjaldt frem til 31.12 2007 vil en som er innklaget i f.eks. en gjeldssak og ikke stiller på møtet i forliksrådet på innkallingstidspunktet, få en uteblivelsesdom. Denne dommer har innklagede anledning til å be om å få oppfrisket.
Dette har forliksrådet gjennom loven hatt mulighet til da de har sett at i mange tilfeller har ikke innklagede fått innkallelsen slik at han kunne møte. Det kan ha vært på grunn av gal adresse, vedkommende har flyttet og de nye beboerne i huset har kastet post til innklagede, personlige problemer f.eks. fengselsopphold eller dårlig postgang. Det hender dessverre ofte at innklagede ikke har fått vite om kravet før han /hun får krav om utpanting.
I den nye tvisteloven faller dette tilbudet bort ref. § 6-13 (4) ”Det kan ikke begjæres oppfrisking mot forsømmelser i forliksrådet”
(5) Dommer av forliksrådet kan gjenåpnes ved begjæring til tingretten etter reglene i kapittel 31”
De som sitter i forliksrådet vet at det å ikke ha fått posten og dermed ikke mottatt innkalling til forliksrådet, først og fremst gjelder de svakeste i samfunnet, de som har problemer med fast bopel, har kortvarige forbindelser og ikke alltid har styr på økonomien sin.
De må nå sende begjæring til tingretten for å få sin sak opp på ny, og som en følge av dette vil de kunne bli påført ekstra kostnader. Det gis heller ikke mulighet til via forliksrådet å få belyst problemene eller inngå avtale om en nedbetalingsordning.
Dagens regjering hevder med jevne mellomrom at de er opptatt av de svake og de fattige i samfunnet og vil bedre deres kår, og med det som bakgrunn er dette endringsforslaget et skritt i feil retning.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Av tvisteloven § 6-14 fjerde ledd følger det at reglene om oppfriskning mot prosessuelle forsømmelser i kapittel 16 del III ikke gjelder avgjørelser eller forsømmelser i forliksrådet. Dette er en endring i forhold til tidligere rett, idet uteblivelsesdommer kunne angripes med oppfriskning etter tvistemålsloven § 297. Fraværsdommer – som er den nye betegnelsen på uteblivelsesdommer – kan etter tvisteloven bare angripes ved søksmål til tingretten, jf. tvisteloven § 6-14 første ledd.

Denne endringen ble opprinnelig foreslått av Tvistemålsutvalget, jf. NOU 2001: 32 Rett på sak side 314. Som begrunnelse fremhevet utvalget at utsiktene til å få saken endelig løst i forliksrådet er betydelig mindre hvis klagemotparten krever oppfriskning mot en uteblivelsesdom enn i normalsakene. Dessuten er reglene om oppfriskning i tvisteloven forholdsvis kompliserte og egner seg ikke særlig godt til å bli anvendt av en lekmannsdomstol. Departementet fulgte opp dette forslaget, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 108–109. Departementet uttalte at oppfriskning av fraværsdommer i mange tilfeller bare representerer en unødig forlenging og fordyring av prosessen. Departementet la imidlertid avgjørende vekt på at det vil kunne reises sak for tingretten uten å bli pådradd særlig høye kostnader, idet det stort sett vil dreie seg om saker som vil kunne føres etter småkravsprosessen, jf. tvisteloven kapittel 10. Justiskomiteen sluttet seg til dette i Innst. O. nr. 110 (2004–2005).

De innvendinger som stortingsrepresentant Horne reiser er således grundig vurdert under arbeidet med ny tvistelov. Jeg finner imidlertid grunn til å føye til følgende:

For det første vil nok de aller fleste inkassosakene gå utenom forliksrådet som følge av reglene om direkte tvangsinndriving i tvangsfullbyrdelsesloven. Antall fraværsdommer avsagt av forliksrådene vil dermed reduseres betraktelig. Jeg peker i denne forbindelse også på at det under tvistemålslovens regime var et relativt lavt antall oppfriskningsbegjæringer.

For det annet gjelder det ikke lenger noe vilkår om betaling av sakskostnader ilagt ved fraværsdommen, før en kan anlegge sak til tingretten. Det er også gitt regler om forenklet stevning i slike tilfeller, jf. tvisteloven § 9-2 fjerde ledd. Dommen i forliksrådet sendes til tingretten med en kort angivelse av hva som hevdes å være feil, og hvilken endring som kreves. Etter rettsgebyrloven § 8 niende ledd kommer rettsgebyret for forliksrådet til fradrag i behandlingsgebyret for tingretten. Den samlede gebyrplikten økes dermed ikke som følge av forliksrådsbehandlingen.

Endelig peker jeg på at de sakstilfeller som stortingsrepresentant Horne tilsynelatende har for øye, i stor grad vil gå etter reglene om småkravprosess – her er det blant annet klare maksimalsatser for hvilke sakskostnadsansvar som kan pådras. Jeg finner også grunn til å peke på tvisteloven § 20-12 om statens ansvar for partenes sakskostnader. Denne regelen vil kunne komme til anvendelse dersom forliksrådet gjør vesentlige saksbehandlingsfeil.

Stortingsrepresentant Horne fremhever særlig problemene ved at den som har fått en fraværsdom mot seg, ikke har fått kjennskap til saken før i ettertid. Forliksrådets forkynning av dokumenter kan skje ved vanlig brev, men uten vedlagt mottakskvittering som sendes i retur, slik det er stilt krav om i domstolene for øvrig. I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) fremhevet departementet at en ville vurdere nærmere om det er grunn til å endre reglene på dette punkt. Jeg vil følge opp dette arbeidet.

Jeg er svært opptatt av de svake og fattige i samfunnet – og ikke minst deres rettsikkerhet. Tvisteloven er etter min mening her en klar forbedring ved at den har senket domstolsterskelen, samt at kostnadsnivået reduseres. De nevnte reglene om småkravprosess er nettopp et utslag av en slik tankegang. Den løsning som er valgt ved at fraværsdommer avsagt av forliksrådet må bringes inn for tingretten for overprøving, vil samlet sett gi den raskeste og billigste saksgangen. Rettsikkerheten til de svake og fattige er etter min mening tilstrekkelig ivaretatt ved at det ikke kostnadsmessig kan sies å bli urimelig byrdefullt å oppnå en overprøving.