Skriftlig spørsmål fra Karin S. Woldseth (FrP) til kultur- og kirkeministeren

Dokument nr. 15:1030 (2007-2008)
Innlevert: 30.04.2008
Sendt: 02.05.2008
Besvart: 08.05.2008 av kultur- og kirkeminister Trond Giske

Karin S. Woldseth (FrP)

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): Hvor stor andel av utgiftene til OL i Tromsø mener statsråden idretten må finansiere innenfor eksisterende rammer?

Begrunnelse

Aftenposten melder 25. april d.å. at kulturministeren bebuder at idretten selv må finne en god del av midlene til et eventuelt OL i Tromsø 2018. Han viser til at det til Lillehammer-OL ble dekket inn 22,3 prosent av regningen.
Mange i idretts-Norge mener at en storstilt bruk av tippemidler, på anlegg til OL i Tromsø vil gå sterkt på bekostning av satsing på breddeidrett. Barn og ungdom i hele landet vil kunne tape på et prestisjeopplegg for de få.
Det er også stor usikkerhet om kostnadsrammene for OL. Hvis kostnadene øker ut over dagens løse estimater, kan pengene som trekkes vekk fra andre formål bli mange.

Trond Giske (A)

Svar

Trond Giske: For det første er det viktig å presisere at idretten ikke skal betale for et OL. Diskusjonen gjelder hvor mye av spillemidlene til idrettsanlegg som skal brukes til idrettsanlegg i forbindelse med et eventuelt OL i Tromsø. Jeg har lagt til grunn at det er dette representanten spør om.

Til vinterlekene på Lillehammer i 1994 dekket spillemidlene 22,3 prosent av kostnadene til bygging av idrettsanlegg. I et brev fra Kultur- og kirkedepartementet til Norges idrettsforbund og olympiske komité (NIF), 2. februar 2004, vedrørende søknad om å arrangere OL i Tromsø i 2014 står det at ”Departementet er innstilt på at denne prosentsatsen minimum bør være på samme nivå ved et eventuelt OL i 2014”. I brev fra NIF datert 16. juni 2004 refereres vedtak i idrettsstyret om å søke OL/PL i Tromsø i 2014. Der sier idrettsstyret blant annet: ”Styret i NIF er innforstått med at det vil bli benyttet spillemidler til finansiering av anlegg til et eventuelt OL i Tromsø i 2014”.

I St.meld. nr. 7 (2004-2005) om statsgaranti for OL i Tromsø i 2014 er det blant annet sagt: ”Ved et eventuelt OL i Tromsø i 2014 er det naturlig at idretten selv prioriterer arrangementet økonomisk.” Det sies videre at ”Departementet har påpekt at anvendelsen av spillemidler minimum bør ligge på samme relative nivå som ved Lillehammer-OL, det vil si 22,3 % av anleggskostnadene… Departementet påpeker at anvendelse av spillemidler til et eventuelt OL i Tromsø vil innebære en tilsvarende reduksjon av tilskudd til andre idrettsformål. Det vil være urimelig om bygging og rehabilitering av anlegg i kommunene skal bære denne kostnaden alene..….”

At dette kommer til å gjelde et OL i 2018, har jeg gjort klart for idretten i ulike sammenhenger. I oversendelsesbrevet av 10. mai 2007 vedlagt søknad om statsgaranti for OL/PL i Tromsø i 2018 går det også fram at NIF er innforstått med at det vil kunne være nødvendig å benytte spillemidler for å delfinansiere idrettsanleggene i forbindelse med et eventuelt OL i Tromsø. Dette er logisk ut fra at anleggene også vil ha verdi for idretten gjennom etterbruk.

Det blir imidlertid sterkt misvisende å si at idretten må finansiere et OL. Det riktige er å si at dersom idretten er villig til å bruke litt av anleggsmidlene fra spillemidlene til OL-anlegg, kan den, dersom Norge søker om og får OL, få flere milliarder i ekstra-bevilgning til idrettsanleggene. I tillegg vil staten i sin helhet måtte regne med alle de andre OL-kostnadene.

Dersom idretten mener at disse anleggene er så lite viktige for norsk idrett at det ikke bør benyttes ordinære anleggsmidler, er min oppfatning at Norge ikke bør søke om et OL.