Skriftlig spørsmål fra Dagfinn Høybråten (KrF) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:1090 (2007-2008)
Innlevert: 13.05.2008
Sendt: 13.05.2008
Besvart: 19.05.2008 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Dagfinn Høybråten (KrF)

Spørsmål

Dagfinn Høybråten (KrF): Ny Tid har 9.5.08 en artikkel om bruk av norske bistandsmidler til familieplanlegging og sterilisering i India.
Kan utviklingsministeren opplyse hva som er gjeldende retningslinjer for norsk bistand og hvordan disse er forankret i internasjonale forpliktelser på området?

Begrunnelse

Ny Tid viser til forskeren Sunniva Enghs doktoravhandling om Norges finansiering av 1 500 steriliseringsklinikker i India. Hun mener opptil fem millioner indere kan ha blitt sterilisert med norske penger. Det pekes i artikkelen også på Norads samarbeid med det indiske prosjektet Post Partum Program (PPP) gjennom 24 år. PPP steriliserte hovedsakelig indiske kvinner. Dette skjedde gjennom bruk av incentiver som belønnet dem som valgte sterilisering framfor andre prevensjonsmetoder. I tillegg skjedde sterilisering under press, spesielt under Indira Gandhis unntakstilstand i perioden 1975-77. Sverige trakk seg ut i 1980, Norad først på midten av 90-tallet.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: I løpet av 1980-årene og begynnelsen av 90-årene, skjedde det dramatiske endringer når det gjaldt synet på befolkningsproblematikken. Frykten for ”befolkningseksplosjonen” ble stadig sterkere utfordret i forhold til kvinners rett til selv å velge. Dette spenningsforholdet kuliminerte på befolkningskonferansen i Kairo i 1994, hvor kvinneperspektivet fikk et overveldende gjennomslag. Norge spilte en sentral pådriverrolle i denne sammenheng.

I handlingsprogrammet fra Kairo-konferansen, som fikk bred oppslutning både av enkeltland og organisasjoner, ble fokus endret fra befolknings-kontroll til kvinners helse og rettigheter. Begrepet seksuell og reproduktiv helse og rettigheter ble introdusert for første gang, med vekt på kvinners rett til trygghet tilknyttet seksualliv, svangerskap og fødsel, så vel som til muligheten for informerte, frivillige valg av prevensjon.

Den norske strategien for bistand til befolkningsområdet, ”Et spørsmål om kvinners rett til å velge” (1995) ble forankret i prinsippene i handlingsplanen fra Kairo. Frivillighet i bruk av familieplanleggings-tjenester, som alltid har vært et prinsipp i den norske støtten til familie-planlegging, ble bekreftet og ytterligere forsterket. Det sies eksplisitt at prevensjonstilbud ikke må innebære noen form for tvang eller press. Videre ble det lagt vekt på at tjenestetilbudet i større grad skulle legges til rette på kvinnens premisser, ved å gi henne bedre valgmuligheter og større handlefrihet.

Også i FNs kvinnekonvensjon (CEDAW - Konvensjonen for eliminering av alle former for diskriminering av kvinner) understrekes prinsippene som ble nedfelt i Kairo-erklæringen.

I den norske Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet (2007-2009) og senest i Stortingsmelding nr. 11 (2007-2008) om ”Kvinners rettigheter og likestilling i utviklings-politikken” understrekes kvinners rett til helsetjenester og kontroll over egen kropp og seksualitet, inkludert tilgang til prevensjon og trygg og selvbestemt abort. I meldingen sies det videre at Norge vil bidra til målrettet familieplanlegging og prevensjonsveiledning overfor begge kjønn og være en pådriver i forhold til avkriminalisering av abort

Videre har Norge vært en pådriver til å få vedtatt et nytt delmål innunder Tusenårsmål 5 for universell tilgang til reproduktiv helse, inkludert familieplanlegging. Dette kobler Tusenårsmålene nærmere til Kairo-forpliktelsene.

Dette er prinsipper som Norge er forpliktet i forhold til, og også en aktiv pådriver for i det internasjonale utviklingssamarbeidet, gjennom støtte til oppfølging og gjennomføring av nasjonale, regionale og internasjonale planer for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Alle internasjonale organisasjoner som støttes av Norge og som arbeider på dette feltet baserer seg på de samme prinsippene. Det samme gjelder FN-organisa-sjoner. Kvinners rettigheter er kommet på den internasjonale agendaen med kraft og tyngde.