Skriftlig spørsmål fra Jan Bøhler (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1118 (2007-2008)
Innlevert: 19.05.2008
Sendt: 19.05.2008
Besvart: 27.05.2008 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Jan Bøhler (A)

Spørsmål

Jan Bøhler (A): For de aller fleste brukere har PU-reformen og psykiatrireformen med desentralisering til hjemkommunene vært vellykket. I enkelte tilfeller der brukerne har en adferd som gir spesielt store utfordringer, kan det imidlertid være vanskelig å utforme et egnet lokalt tilbud. Det vil da ofte være uenighet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene om hvilke tiltak og hvilken plassering som er til brukernes beste.
Kan retningslinjer eller forskrifter presiseres bedre for å sikre at det skapes gode løsninger?

Begrunnelse

Det er gjennom PU-reformen og psykiatrireformen oppnådd mange gode resultater i forhold til integrering av ressurskrevende brukere i lokalsamfunnene. For de fleste av disse er små bofellesskap, omsorgs-boliger og botun med vanlig bemanning gode løsninger. Det er imidlertid også eksempler på problematiske forhold i kommuner hvor de skal bygge opp lokale tilbud til meget ressurskrevende brukere. For eksempel trenger brukere med svært utagerende, voldelig eller selvdestruktiv atferd helt spesielle tiltak, som krever egen kompetanse og erfaring blant personalet.
Særlig i mindre kommuner kan det være vanskelig å rekruttere og beholde faglærte på slike arbeidsplasser, og det kan oppstå mye gjennomtrekk. Dette fører til at viktig kontinuitet og kunnskap om brukerne, samt at kjennskap til målrettet miljøarbeid og tvangsproblematikk kan gå tapt. Småkommuner med et fåtall slike ressurskrevende brukere vil kunne få problemer med å bygge opp attraktive og erfarne fagmiljøer.
Etter de gjeldende reformene skal spesialisthelsetjenestens institusjoner bare benyttes i begrensede behandlingsfaser, før brukeren igjen skal tilbakeføres til kommunen. I de aller fleste tilfeller er dette som sagt en riktig og vellykket modell. Spørsmålet er hva som skjer med brukerens livskvalitet og utvikling i de spesielle tilfeller der kommunen ikke har forutsetninger for å bygge opp faglig forsvarlige tilbud.
Interkommunalt samarbeid er en mulig løsning. Men dette kan vise seg vanskelig å realisere fordi behovet vil kunne variere sterkt fra år til år i mindre kommuner, noe som vanskeliggjør langsiktige felles løsninger. Dessuten vil de ofte heller ikke sammen kunne frambringe den nødvendige faglighet og økonomi.
Kommuner kan oppleve at ansvaret for brukeren blir fragmentert mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Det kan bli en drakamp om hvem som skal bære det økonomiske ansvaret, og om hvor og hvordan man kan gi tjenestemottakeren et best mulig tilbud. I enkelte tilfeller har også mangel på fagkompetanse og beredskap rundt utagerende brukere ført til uklar arbeidsdeling mellom kommunehelsetjenesten og politiet, som har måttet bruke store ressurser på en utagerende eller voldelig bruker.
En viktig utfordring er å se på hvordan vi kan sikre en best mulig overføring av brukeren fra spesialistinstitusjon til kommune, og legge til rette for et godt samspill mellom partene. Det må tidlig startes en prosess rundt hver tjenestemottaker som gir kommunen mulighet til langsiktig å rekruttere kompetanse og vurdere hvorvidt man skal bygge et interkommunalt tilbud. Regelverket bør på en presis og utvetydig måte kreve gode faglige tjenestetilbud til brukere, trygghet i nærmiljøene og kompetansebygging og godt arbeidsmiljø for de ansatte - og det må være klart hvordan spesialisthelsetjenesten skal bidra når det er nødvendig.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: God samhandling i helse- og omsorgstjenesten er viktig for alle brukere, og særlig dem med langvarige og sammensatte lidelser som representanten peker på. Mange brukere er helt avhengige av et velfungerende samarbeid om et helhetlig tilbud. Dette fungerer godt mange steder, og er i tråd med målene for HVPU-reformen og Opptrappingsplanen for psykisk helses mål om lokalbasert psykisk helsearbeid for mennesker med psykiske lidelser. Likevel ser vi at tilbudet til disse gruppene ikke er godt nok alle steder. Dette er utfordringer jeg er opptatt av.

Det er behov for å arbeide med rammebetingelsene for samhandling på en systematisk måte. For å styrke samhandlingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten inngikk Helse- og omsorgsdepartementet og KS i fjor en treårig nasjonal rammeavtale om samhandling på helse- og omsorgsområdet. Helse- og omsorgsdepartementet og KS har gjennom den nasjonale rammeavtalen forpliktet seg til å være pådrivere for bedre samhandling. Kommunene arbeider for å gi innbyggerne helhetlige velferdstilbud, herunder helse- og omsorgstjenester. Kommunene og spesialisthelsetjenesten har sammen et ansvar for at tjenestene for den enkelte bruker er koordinerte og helhetlige. Avtalen skal understøtte dette. Partene vil jobbe tett med pasient- og brukerorganisasjoner i oppfølgingen for å sikre det pasient- og brukerrettede fokuset i arbeidet med avtalen.

Et sentralt mål med rammeavtalen er å understøtte inngåelse av lokale avtaler og danne grunnlag for samarbeid mellom kommuner og helseforetak som likeverdige parter. Pasientene/brukerne må kunne forvente et helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud. Lokale samarbeidsavtaler gir gode rammer for dette arbeidet og har direkte konsekvenser for hvordan pasientene/brukerne opplever det samlede tjenestetilbudet. Regjeringen og KS håper at gjensidig forpliktende avtaler mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten vil bidra til å gi en best mulig oppfølging av brukerne som har behov for tjenester både fra spesialisthelsetjenesten og kommunen.

Jeg vil trekke fram som et godt eksempel Nittedal kommune og Akershus universitetssykehus som jobber systematisk for å få helhetlige pasienttilbud. De har tidlig inngått en samarbeidsavtale, og har blant annet gjort en felles kartlegging av beboere på sykehjem med behov for sykehustjenester. Basert på denne kartleggingen har de satt i verk flere tiltak for å tilby pasientene bedre tjenester, bedre informasjonsutveksling og gjensidig kompetanseheving. Både Nittedal kommune og Akershus universitetssykehus sier at erfaringene etter ett års drift er svært gode.

Når det gjelder konkrete retningslinjer og regelverk er det allerede i dag bestemmelser som skal bidra til samarbeid om tjenester til den brukergruppa som representanten peker på. Bestemmelsene om retten til individuell plan kan være et godt redskap for å sikre et koordinert og godt tilpasset tjenestetilbud. Etter pasientrettighetsloven § 2-5 og sosialtjenesteloven § 4-3a har den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester rett til å få utarbeidet individuell plan. Planen skal utformes i samarbeid med brukeren og skal være brukerens plan. Utforming av en slik plan krever samtykke fra brukeren. Det er uttrykkelig bestemt at tjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for pasientene/brukerne, jf. kommunehelsetjenesteloven § 6-2a, psykisk helsevernloven § 4-1, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 og sosialtjenesteloven § 4-3a.

For mennesker med psykisk utviklingshemming som utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade, kan bestemmelsene i sosialtjenesteloven kapittel 4A om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt være aktuelle. Der er det lovbestemt at spesialisthelse¬tjenesten skal bistå kommunen ved utformingen av tiltakene, jf. sosialtjenesteloven § 4A-7 annet ledd.

Opptrappingsplanen for psykisk helse har bidratt til å gi tjenestene mulighet til å gi mennesker med psykiske lidelser et godt lokalbasert tjenestetilbud. Likevel er det viktig å understreke at psykisk helsearbeid i kommunal sektor er et ungt arbeidsfelt. Likeledes gjenstår det å løse flere utfordringer før de distriktspsykiatriske sentrene i psykisk helsevern fungerer etter hensikten alle steder. Det er behov for videreutvikling når det gjelder kvalitet, kompetanse, innhold og organisasjon slik at vi kan gi de tjenestene som brukerne trenger.

I St.prp. nr. 1 (2007-2008) er tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser med behov for et omfattende og langvarig tjenestetilbud omtalt. Helsedirektoratet arbeider med å vurdere ulike behov og tilbudet til mennesker med omfattende tjenestebehov. Resultatet av dette arbeidet og regjeringens vurderinger knyttet til det videre arbeidet overfor denne gruppen vil bli presentert i statsbudsjettet for 2009.