Begrunnelse

Det er gjennom PU-reformen og psykiatrireformen oppnådd mange gode resultater i forhold til integrering av ressurskrevende brukere i lokalsamfunnene. For de fleste av disse er små bofellesskap, omsorgs-boliger og botun med vanlig bemanning gode løsninger. Det er imidlertid også eksempler på problematiske forhold i kommuner hvor de skal bygge opp lokale tilbud til meget ressurskrevende brukere. For eksempel trenger brukere med svært utagerende, voldelig eller selvdestruktiv atferd helt spesielle tiltak, som krever egen kompetanse og erfaring blant personalet.
Særlig i mindre kommuner kan det være vanskelig å rekruttere og beholde faglærte på slike arbeidsplasser, og det kan oppstå mye gjennomtrekk. Dette fører til at viktig kontinuitet og kunnskap om brukerne, samt at kjennskap til målrettet miljøarbeid og tvangsproblematikk kan gå tapt. Småkommuner med et fåtall slike ressurskrevende brukere vil kunne få problemer med å bygge opp attraktive og erfarne fagmiljøer.
Etter de gjeldende reformene skal spesialisthelsetjenestens institusjoner bare benyttes i begrensede behandlingsfaser, før brukeren igjen skal tilbakeføres til kommunen. I de aller fleste tilfeller er dette som sagt en riktig og vellykket modell. Spørsmålet er hva som skjer med brukerens livskvalitet og utvikling i de spesielle tilfeller der kommunen ikke har forutsetninger for å bygge opp faglig forsvarlige tilbud.
Interkommunalt samarbeid er en mulig løsning. Men dette kan vise seg vanskelig å realisere fordi behovet vil kunne variere sterkt fra år til år i mindre kommuner, noe som vanskeliggjør langsiktige felles løsninger. Dessuten vil de ofte heller ikke sammen kunne frambringe den nødvendige faglighet og økonomi.
Kommuner kan oppleve at ansvaret for brukeren blir fragmentert mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Det kan bli en drakamp om hvem som skal bære det økonomiske ansvaret, og om hvor og hvordan man kan gi tjenestemottakeren et best mulig tilbud. I enkelte tilfeller har også mangel på fagkompetanse og beredskap rundt utagerende brukere ført til uklar arbeidsdeling mellom kommunehelsetjenesten og politiet, som har måttet bruke store ressurser på en utagerende eller voldelig bruker.
En viktig utfordring er å se på hvordan vi kan sikre en best mulig overføring av brukeren fra spesialistinstitusjon til kommune, og legge til rette for et godt samspill mellom partene. Det må tidlig startes en prosess rundt hver tjenestemottaker som gir kommunen mulighet til langsiktig å rekruttere kompetanse og vurdere hvorvidt man skal bygge et interkommunalt tilbud. Regelverket bør på en presis og utvetydig måte kreve gode faglige tjenestetilbud til brukere, trygghet i nærmiljøene og kompetansebygging og godt arbeidsmiljø for de ansatte - og det må være klart hvordan spesialisthelsetjenesten skal bidra når det er nødvendig.