Skriftlig spørsmål fra Kenneth Svendsen (FrP) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:1196 (2007-2008)
Innlevert: 30.05.2008
Sendt: 30.05.2008
Besvart: 05.06.2008 av samferdselsminister Liv Signe Navarsete

Kenneth Svendsen (FrP)

Spørsmål

Kenneth Svendsen (FrP): Nordlandssykehuset har konkurranseutsatt pasienttransporten. Firmaet Bodø Sightseeing AS vant konkurransen. Firmaet bruker i hovedsak turvognløyve for å frakte pasientene, men bruker også selskapsvognløyve. Tidligere har denne kjøringen vært utført med drosjeløyver. Slik jeg har oppfattet det, skal det brukes eksklusivt materiell til kjøring hvor selskapsvognløyve brukes.
Mener statsråden at selskapsvognløyve er en egnet form for løyve ved ordinær pasienttransport?

Begrunnelse

Konkurransen om pasienttransport har vakt stor oppmerksomhet i området som sokner til Nordlandssykehuset. En stor del av transporten til og fra lege, og til og fra sykehus går i dag med minibusser, som en har turvognløyve til. Firmaet som vant anbudet har også tatt i bruk selskapsvognløyve for denne pasienttransporten. Undertegnede har forstått det slik at selskapsvognløyve er beregnet til bryllupskjøring eller andre anledninger der en krever mer eksklusivt materiell. Det har i flere avisoppslag vært satt søkelys på denne bruken av selskapsvognløyve, hvor blant annet enkelte innen drosjenæringen har vurdert å bruke selskapsvognløyve for å slippe kjøreplikten. Det er derfor behov for en avklaring rundt dette spørsmålet.

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: Fremskrittspartiets stortingsgruppe v/Kenneth Svendsen har i brev datert 8. mai tatt opp den samme spørsmålsstillingen i brev til samferdselsministeren. Svaret må nødvendigvis bli det samme:
Løyve for transport med selskapsvogn er behovsprøvd, med fylkeskommunen som løyvemyndighet. Transport med selskapsvogn er persontransport utført med personbil. Det fremgår av forskriften til yrkestransportloven at det til slik transport bare må brukes eksklusivt materiell godkjent av løyvemyndighet.
Adgangen til bruk av selskapsvogn er begrenset utenfor eget løyvedistrikt. Løyvehaveren kan således bare utføre oppdrag som betinger at transporten begynner, går gjennom eller slutter i løyvedistriktet. Etter forskriften er løyvedistrikt den kommune hvor virksomheten drives fra, med mindre løyvemyndigheten vedtar annet.
Det er i tillegg et vilkår at transport med selskapsvogn bare kan foretas etter bestilling fra en enkelt oppdragsgiver.
Transport med selskapsvogn, eller ”limousinservice” som også er vanlig karakteristikk på denne transportformen, er et nisjeprodukt som ligger tett opp mot drosjetransport med tanke på konkurranseflater. Det er også bakgrunnen for at denne typen løyver er behovsprøvd. Driftskostnadene for selskapsvogn må likevel normalt antas å være høyere enn for drosje og dermed gi drosjene en konkurransefordel. Det vises i den forbindelse bl.a. til den betydelige reduksjon i engangsavgiften som gis innehaver av drosjeløyve ved registrering av ny drosje, ikke gjelder ved registrering av selskapsvogn.
I og med de likhetene som er mellom drosje og selskapsvogn er det vanskelig å hindre en viss konkurranse mellom disse to løyvetypene. Ved aktiv bruk av avgiftspolitikk og direkte reguleringer av hvordan virksomheten kan utøves kan man til en viss grad påvirke konkurranseforholdet mellom disse to løyvetypene. Når man går inn med direkte lovregulering av hvordan virksomheten skal drives, må reguleringen alltid balanseres mot at etterspørselen i markedet etter ulike produkt kan variere. Blir reguleringen for streng, innebærer det at tilbud kan falle bort selv om behovet for ulike transportprodukt er til stede.
Det er først og fremst løyvemyndigheten som har de virkemidlene som sterkest kan bidra til eventuell uønsket konkurranse mellom drosje og selskapsvogn. Løyvemyndigheten begrenser antall løyver og mulig konkurranse gjennom behovsprøvingen, inndelingen av løyvedistrikt og ved godkjenning av hva som aksepteres i forhold til kravet om eksklusivt materiell. Jeg legger og til grunn at det i den prosessen som ligger til grunn for behovsprøving er fullt mulig å sondre mellom behov for drosjeløyve og behov for selskapsvognløyve, og at det ikke deles ut selskapsvognløyve der transportbehovet like gjerne kan oppfylles av et drosjeløyve.
Utover dette har jeg ikke noe grunnlag for å hevde at det konkrete eksempelet som nevnes i brevet er i strid med regelverket. Tatt hensyn til at løyver for selskapsvogn fortsatt er behovsprøvd, og at det her er snakk om ett selskapsvognløyve som brukes til den aktuelle transporten, må det antas at konkurransen mot drosjene i dette tilfelle er svært liten.