Svar
Trond Giske: Med bakgrunn i spørsmålet og den omtalte reportasjonen i NRK, ser jeg det som naturlig å gi en relativt fyldig orientering om bakgrunnen og grunnlaget for den forvaltningen av krigsgraver i Norge som departementet har ansvar for, jf. følgende:
Etter den annen verdenskrig lå det norske falne i utlandet, samtidig som det ble funnet flere tusen falne på norsk jord. Etter pålegg fra Forsvarsdepartementet opprettet Hærens overkommando høsten 1946 et Sentralkontor for krigsgraver som skulle være ansvarlig myndighet i saker som angikk gravene til krigsmenn, dvs. personell tilhørende de væpnede norske styrker i utlandet, og utenlandske falne i Norge. Dette sentralkontoret ble under betegnelsen Krigsgravtjenesten overført til Kirke- og undervisningsdepartementet (kirkeavdelingen) i 1964, og har siden 2002 hørt inn under Kultur- og kirkedepartementet da kirkeavdelingen ble overført til dette departement. Krigsgravtjenesten sporet opp og identifiserte 367 norske falne krigsmenn i utlandet. Av disse ble 296 hjemført til Norge og overlatt til sine pårørende. Gravene til de krigsmenn som ikke ble hjemført, ble satt i stand og merket med offisielle norske krigsgravstøtter. Den norske stat dekket utgiftene forbundet med dette. Sjøfartsmyndighetene hadde ansvaret for sivile sjøfolks krigsgraver, men etter anmodning derfra påtok Krigsgravtjenesten seg også ansvaret for et antall sjømannsgraver. Krigsgravtjenesten forvalter 290 norske krigsgraver i utlandet. Det er inngått en avtale med den britiske Commonwealth War Graves Commission(CWGC) om at Krigsgravtjenesten skal vedlikeholde britiske krigsgraver i Norge mot at CWGC vedlikeholder norske krigsgraver i United Kingdom og i andre land hvor norske falne er gravlagt sammen med britiske. Krigsgravtjenesten har registrert 28 266 utenlandske falne: 12 678 sovjetiske, 11 573 tyske, 2 410 jugoslaviske, 1 149 britiske, 164 polske, 131 franske, 92 svenske, 54 nederlandske, 14 danske og en estlender. Med unntak av de sovjetiske er de fleste av disse registrert med navn. Med henblikk på de utenlandske krigsgravenes antall, spredning og tilstand ble det funnet nødvendig å samle falne på færre steder. Falne ligger i dag gravlagt på 106 ulike steder i Norge. Britiske, tyske, franske og nederlandske krigsgravtjenester besørget selv merking av sine falnes graver. De øvrige nasjoners graver er merket av den norske krigsgravtjenesten i den utstrekning nødvendig informasjon har vært kjent. I 1951 besluttet den norske regjering at Norge skulle påta seg å sørge for verdige graver for sovjetiske falne, vedlikeholde gravene og dekke utgiftene for dette. I 1953 påtok Norge seg det samme ansvaret for tyske krigsgraver i Norge. I dag ivaretar Krigsgravtjenesten alle registrerte krigsgraver i Norge og dekker utgiftene forbundet med dette. Departementet er ikke kjent med at andre land på samme måte besørger vedlikeholdet av fremmede nasjoners krigsgraver på eget territorium. Under samlingen av de sovjetiske falne var bare ca. 10 pst. av de falnes navn kjent. I Russland finnes et omfattende tysk arkivmateriale om sovjetere i tysk fangenskap under krigen. Med bakgrunn i dette materialet antas det å være mulig å identifisere flere sovjetere gravlagt i Norge. Det har lenge vært arbeidet med å søke å få identifisert flere av de sovjetiske falne i Norge. Dette arbeidet pågår fortsatt. Ansvaret for identifikasjon av døde og gravlagte ligger etter konvensjonene på de stridende parter. Forvaltningen av krigsgravene i fredstid ses i hovedsak ikke å være regulert av konvensjonene, men er utviklet gjennom et samarbeid i fredstid mellom de berørte nasjoner. Når det spesielt gjelder skipsforlis, ses det heller ikke å være konvensjonsbestemmelser som pålegger stridende parter eller den som i ettertid av krigshandlingene kontrollerer territoriet, å heve skipsvrak og bringe døde opp. Jeg viser ellers i denne forbindelse til stortingsbehandlingen i 1996 av forslag til ny gravferdslov, jf. lov 7. juni 1996 nr. 32 om kirkegårder, kremasjon og gravferd, der kirke-, utdannings- og forskningskomiteen tok opp spørsmål vedrørende såkalt våt grav/naturlig grav, jf. Innst. O. nr. 46 (1995-96), der det heter: ”Komiteen ser at det ved skipsforlis, flystyrter og andre katastrofer eller ulykker kan være teknisk umulig eller ikke etisk eller økonomisk forsvarlig å etterkomme lovens grunnleggende forutsetning om at lik enten skal begraves eller kremeres. Komiteen ønsker å sikre beskyttelse av gravfreden for personer som er omkommet på en slik måte at de ikke har kunnet gravlegges på kirkegård, og fremmer følgende forslag til tillegg i § 1 nytt andre ledd med slik ordlyd: Når en omkommet person ligger på havets bunn eller ute i naturen, utgjør dette en naturlig grav som ikke må berøres i annen hensikt enn å flytte hele legemet til kirkegård eller gravplass etter første ledd eller utsettes for direkte forstyrrende eller krenkende virksomhet.
En slik bestemmelse er ment å gi den naturlige grav samme vern som andre graver og innebærer for eksempel at sportsdykkere som finner levninger etter en omkommet, skal holde behørig avstand til funnet. En naturlig grav må ikke berøres i annen hensikt enn å flytte legemet til kirkegård eller gravplass. Komiteen vil poengtere at en slik bestemmelse ikke er ment som et hinder for utførelse av tekniske undersøkelser og/eller forskning der dette anses som nødvendig for å finne årsaken til ulykken.” Når bestemmelsen ble tatt inn i loven i samsvar med komiteens forslag, må dette ses i sammenheng med at våt grav gjennom norsk historie har vært betraktet som en fullverdig grav. På deler av vår værharde kyst har det endatil i lange perioder av vår historie dessverre vært et vanlig gravsted for en del av befolkningen. Som det framgår, følger det av vårt lands gravskikker og av gravferdslovgivningen at dersom ikke det forliste skipet umiddelbart heves, skal de døde ligge i fred. Deres naturlige grav har etter norsk gravferdslovgivning samme vern som grav på kirkegård. Tisvarende gjelder for skipsforlis i norske farvann som forliste som følge av krigshandlinger. Den norske krigsgravtjenesten har i alle år samarbeidet med andre lands krigsgravtjenester og ambassader i Norge. Norge har utelukkende høstet anerkjennelse fra berørte lands myndigheter for sin forvaltning på dette området. Jeg viser til dette. Med bakgrunn i den nevnte reportasjen i NRK 14. juni, ser jeg det som viktig å få avklart på hvilke punkter Røde Kors mener at Geneve-konvensjonene ikke blir ivaretatt av Norge. Departementet vil ta dette opp med Røde Kors.