Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1355 (2007-2008)
Innlevert: 23.06.2008
Sendt: 24.06.2008
Besvart: 01.07.2008 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): Mange med stor overvekt velger å betale selv for slankeoperasjon i utlandet, da ventetiden på operasjon ved offentlige norske sykehus er flere år. Noen av disse pasientene har fått store komplikasjoner og skader, og senere blitt uføretrygdet.
Kan statsråden redegjøre for hvilke muligheter disse pasientene har for å søke erstatning for feilbehandling utført i utlandet?

Begrunnelse

I perioden 2001-2004 regnet man med at rundt 250 nordmenn fikk utført fedmeoperasjon i utlandet hvorav 130 fikk dekket sine utgifter av Rikstrygdeverket, men ingen har full oversikt over de pasientene som gjorde dette på eget initiativ. Blant disse ca. 250 pasientene ble det registrert 20 pasienter ved større norske sykehus med komplikasjoner etter fedmeoperasjoner i utlandet. Ti av pasientene var operert i Spania, fire i Sverige, tre i Tyskland, to i Belgia, og hos én pasient var behandlingsstedet ukjent. 3 av disse pasientene døde. I Dagens Medisin 27.10.2005 kunne man lese at assistentlege Preben Olsson Dovland og kolleger ved Sørlandet sykehus i Kristiansand hadde sett på hvilke komplikasjoner pasientene har fått etter at de vendte tilbake til Norge. De uttalte at de ikke kunne beregne totale komplikasjonstall fordi komplikasjoner i utlandet ikke er kjent. De uttalte også at de mente at pasienter som sendes til utlandet bør ha tilgang til komplikasjonstall fra behandlende sykehus. De siste årene har et ukjent antall sterkt overvektige med BMI 40 + tatt opp lån eller brukt oppsparte midler til å kjøpe seg ut av helsekøen. For mange av disse pasientene ville flere års ventetid kunne føre til betydelige helseskader både fysisk og psykisk, og grunnen til at de reiser utenlands er prisen på slike operasjoner i Norge. Det er alltid en fare for komplikasjoner ved operasjoner, men etter hva jeg kjenner til, har også enkelte pasienter vært utsatt for feilbehandling hvor helt uventede komplikasjoner har oppstått. Disse komplikasjonene har i enkelte tilfeller vært så alvolige at de har ført til at pasienten har blitt uføretrygdet. Så lenge pasientene selv har betalt operasjonen i utlandet, omfattes de ikke av forsikringsordningen NPE. Alle private klinikker i Norge er pålagt å ha en pasientskadeforsikring, men om dette også er lovpålagt for klinikker i andre europeiske land, har jeg ikke klart å finne noe svar på. Det er viktig at pasienter som har vært utsatt for feilbehandling i utlandet gjøres kjent med sine rettigheter, og at de gis en mulighet til å fremme sin sak med dokumentasjon fra norske sykehus eller leger som har behandlet dem.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Det følger av § 19 første punktum i lov av 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasient-skader mv. (pasientskadeloven) at loven gjelder pasientskader som voldes i riket med Svalbard. Etter gjeldende rett er Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) ansvarlig for erstatningskrav som gjelder skade oppstått i den offentlige helsetjenesten og utreder og avgjør krav etter loven samt utbetaler eventuell erstatning. Hvilke helsetjenester som hører inn under den offentlige helsetjenesten, reguleres i pasientskadeloven § 6 annet ledd og i forskrift av 10. desember 2002 nr. 1625 om Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda § 1 tredje ledd.
I pasientskadelovens § 19 andre punktum, jf forskriftens § 1 tredje ledd bokstav d), er det videre bestemt at loven også gjelder ”skade voldt ved helsetjenester i utlandet (herunder behandlingsreiser til utlandet) som det offentlige helt eller delvis bekoster”. Andre punktum er ment å omfatte helsehjelp i utlandet som skjer i regi av det offentlige. Dette gjelder blant annet når den norske helsetjenesten kjøper tjenester i utlandet til sine pasienter, for eksempel til pasienter som har sjeldne lidelser eller fordi behandlingskapasiteten i en periode er for liten. Dessuten gjelder det der pasienter sendes til utlandet i medhold av pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde ledd om fristbrudd, eller femte ledd om tilfeller der det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Loven gjelder også ved behandlingsreiser finansiert gjennom egen tilskuddsordning på statsbudsjettet, herunder ordningen som administreres av Rikshospitalet.
Behandling i utlandet i andre tilfeller enn de nevnte omfattes i hovedsak ikke av den norske pasientskadeordningen. Når pasienten selv velger å søke behandling i utlandet og selv velger tjenesteyter, er pasienten henvist til å forholde seg til de erstatningsordninger og systemer som gjelder i behandlingslandet. Det varierer om landene har særskilte pasientskadeerstatningsordninger slik Norge og de andre nordiske land har.
Pasienter som får komplikasjoner som følge av behandling i utlandet har, etter at de har kommet tilbake, samme rett til helsehjelp fra kommune- eller spesialisthelsetjenesten som pasienter som er behandlet i Norge.
Etterspørselen etter behandling for sykelig overvekt har økt betydelig i de senere årene, samtidig som kapasiteten har økt i helsetjenesten. Ventetiden på behandling vil variere fra sykehus til sykehus og er også avhengig av om pasienten har fått tildelt rett til nødvendig helsehjelp eller ikke. Pasienter som henvises til sykehusene med diagnosen sykelig overvekt får som oftest etter en individuell vurdering rett til nødvendig helsehjelp i form av utredning og behandling for sin sykelige overvekt. Behandlingen kan være enten kirurgi eller et konservativt behandlingsopplegg.
Det skal være medisinske indikasjoner hos den enkelte pasient som er tildelt retten til nødvendig helsehjelp, som avgjør når vedkommende skal behandles. I for eksempel Helse Sør-Øst RHF vil alle som henvises til sykehus med diagnose sykelig overvekt som har rett til nødvendig helsehjelp, bli innkalt til utredning og oppstart av behandling i løpet av 3-6 måneder. Maksimal forventet ventetid for alle som er henvist til innleggelse for sykelig overvekt, ligger på mellom 14 og 130 uker ifølge nettsidene til fritt sykehusvalg.
Jeg har fått opplyst fra fagmiljøene at kirurgi ikke er en enkel vei ut av overvektproblemet men en krevende behandlingsform, både fordi selve inngrepet er en belastning og fordi det kan gi alvorlige komplikasjoner. Den norske helsetjenesten tilbyr derfor operativ behandling først når andre og mindre risikofylte behandlingsmetoder har blitt vurdert og prøvd. Jeg kan ikke utelukke at det kan finnes aktører i utlandet som ikke grundig vurderer alternative behandlingsformer før pasienten gis tilbud om operasjon med tilhørende risiko for at komplikasjoner kan oppstå.
En del nordmenn oppsøker behandling for ulike helseproblemer i utlandet. Norske myndigheter anser det som viktig at nordmenn er klar over at det er forskjeller i rettigheter og standard mellom helsetjenestene i de ulike land. Når norske pasienter velger behandlingssteder i utlandet er det også pasienten selv som må vurdere kvalitet, risiko og erstatningsmessige konsekvenser forbundet med behandling. Norske myndigheter kan ikke holde oversikt over kvalitet og kompensasjonsordninger forbundet med ulike typer operasjoner ved sykehus i alle andre land.