Svar
Kristin Halvorsen: Jeg deler representanten Langelands syn på viktigheten av investeringer i jernbanesektoren for bl.a. å flytte gods fra vei til bane. Jeg er også enig i at Sverige har prioritert jernbaneutbygging høyt og at gjennomføringen av Botniabanan er et godt bevis for det. Det er imidlertid ikke en forutsetning for å prioritere jernbaneutbygging høyt at prosjekter lånefinansieres. I motsetning til Norge har Sverige høy statsgjeld. Det er viktig å merke seg at netto utlån innenfor den svenske ordningen regnes som ordinære utgifter ("over streken") ved beregningen av både statsbudsjettets overskudd og finansiell sparing i offentlige sektor. Norge har ikke noe lånebehov for å finansiere store utbygginger, og lånefinansiering av samferdselsprosjekter etter svensk modell, som uansett må regnes som ordinære utgifter ("over streken"), skaffer oss ikke noe økt økonomisk handlingsrom.
Jeg er enig i at det er viktig med mer effektiv gjennomføring av vedtatte samferdselsprosjekter og Samferdselsdepartementet har gjort forbedringer på dette området og arbeider videre med spørsmålet. Det er redegjort for Regjeringens vurdering av spørsmålet om lånefinansiering av samferdselsprosjekter i Gul bok 2007, avsnitt 9.3 Budsjettering av investeringer. Der omtales også organisering av statlig eide aksjeselskap for å forestå utbygging av bestemte prosjekter eller strekninger innen en gitt tidsramme, med statlig lånefinansiering. Jeg har ikke nye signaler å komme med i denne sammenheng. Som det framgår av omtalen i Gul bok 2007, mener Regjeringen at midler til investeringer i veg- og baneprosjekter fortsatt bør bevilges etter gjeldende budsjettprinsipper, og at det således ikke etableres en ordning med statlig lånefinansiering av veg- og jernbaneprosjekter. Hovedbegrunnelsen for dette er:
- Det er ikke bare statlige investeringer i realkapital som bidrar til økt framtidig velferd og verdiskaping. Andre utgifter kan i like stor grad bidra til dette, for eksempel utgifter til helsetjenester, utdanning og forskning, barnehager, arbeidsmarkedstiltak, miljøtiltak og forebyggende tiltak av ulik art. Dette taler mot å etablere ordninger som generelt prioriterer investeringer i realkapital i konkurransen om de tilgjengelige budsjettmidlene.
- Lånefinansiering har ingen betydning for de realøkonomiske begrensningene. Kapasiteten til utbygging legger reelle begrensninger på hvor stor aktivitet som kan iverksettes.
- Hvor mye som hvert år kan brukes av midler til drift, investeringer og overføringer (dvs. utgifter "over streken") bestemmes av hensynet til å oppnå politisk styring med den økonomiske utviklingen. Handlingsregelen gir den viktigste retningslinjen i denne sammenheng. For at handlingsregelen skal kunne oppfylle sin budsjettpolitiske hensikt, bør det ikke etableres nye ordninger der ordinære statlige utgifter til drift, investeringer eller overføringer finansieres på annen måte enn ved bevilgninger "over streken", for eksempel ved lån. Slike finansieringsordninger endrer ikke utgiftenes reelle karakter og deres virkninger i økonomien. Økt bruk av slike finansieringsordninger vil undergrave handlingsregelen og svekke statsbudsjettet som et finanspolitisk styringsmiddel.
- Lånefinansiering av statlige investeringer kan heller ikke begrunnes ut fra likviditetshensyn eller andre rasjonelle økonomiske hensyn. Den norske stat har ikke behov for å lånefinansiere verken sine investeringer eller andre utgifter som i dag føres "over streken".
- Eksisterende budsjettsystem hindrer ikke at det skaffes budsjettmessig rom for nye investeringer dersom de når opp i konkurransen med andre tiltak på budsjettet. Spørsmålet om omfanget av nye investeringer innenfor budsjettrammene vil derfor bero på hvor prioriterte disse investeringene er i forhold til andre tiltak på budsjettet. Budsjettsystemet legger videre til rette for at igangsatte investeringer kan sikres tilstrekkelige midler til å kunne ferdigstilles på rasjonell måte.
I avsnitt 9.3 i Gul bok 2007 omtales også prosjektfinansiering. Begrepet prosjektfinansiering kan romme flere finansieringsformer, og intensjonen med prosjektfinansiering, uttrykt som en metode for å sikre en rasjonell utforming og framdrift, kan nås innenfor gjeldende budsjettprinsipper. Regjeringen Stoltenberg II har gjennom hele perioden prioritert økt satsing på veg og jernbane, sist i forbindelse med RNB 08 der vi foreslo tilleggsbevilgning på 105 mill. kroner til riksvegfergene og 100 mill. kroner til opprusting av Oslotunnelen. Bevilgningene til vegformål har økt fra 12,8 mrd. kroner i saldert budsjett 2005 til 15,4 mrd. kroner i saldert budsjett for 2008. Til jernbaneformål har bevilgningene økt fra 5,8 mrd. kroner i saldert budsjett 2005 til 7,5 mrd. kroner i saldert budsjett 2008. Bevilgningene til veg og jernbane i 2007 og 2008 har vært høyere enn en jevn årlig oppfølging av NTP skulle tilsi. Det er første gang en regjering følger opp det årlige NTP-nivået for både veg og jernbane. Med dette oppfyller Regjeringen målet om økt satsing på samferdsel i tråd med Stortingets vedtak under behandlingen av Nasjonal Transportplan. Regjeringen viser i Gul bok 2007 til at det er lite naturlig å organisere veg- og jernbaneprosjekter i egne selskaper så lenge Statens vegvesen og Jernbaneverket nettopp har utbygging som en av sine hovedoppgaver. Ved opprettelse av egne selskaper lånefinansieres investeringene, og jeg viser til de nevnte vurderingene av slik lånefinansiering generelt. Regjeringen vil legge fram vurderinger av eventuelle endringer i finansieringsordningene for Stortinget i de årlige budsjettforslag. Det er uansett ikke finansieringens form som avgjør om et prosjekt blir realisert, men om det er politisk vilje til å prioritere prosjektet innenfor de finansielle rammer og realøkonomiske begrensninger som til enhver tid eksisterer.